Jeg jobber med angst om dagen. (Og om natten?) Det er fordi jeg har så masse av det! Det er en av de vanligste tilleggsvanskene for mennesker med Asperger syndrom. Det er en konsekvens av å leve i et samfunn man ikke helt forstår seg på. Samfunnet har ikke de stramme rutinene og forutsigbarheten jeg trenger, og jeg blir redd. Jeg er i beredskapsmodus hele døgnet. Jeg har også blitt spurt om å blogge litt om angst. Jeg vil dele det opp i flere deler og ta litt om gangen.
Det sympatiske nervesystem (i forkortet form SNS; også kalt det adrenerge nervesystem eller sympaticus) danner sammen med det parasympatiske nervesystem det autonome nervesystem. Det sympatiske nervesystem gjør det, forenklet sagt, mulig for kroppen å reagere hurtig og målrettet på fare.
Jeg er godt utstyrt der. Jeg reagerer også uten at det er fare! Det jeg frykter, er likevel på en måte reelt. Fordi, jeg frykter å leve. Å leve er virkelig. Jeg frykter og er redd mesteparten av dagen. For andre er dette irrasjonelt. Hvem er redd for om det er Pål eller Per som skal være sammen med seg? Hvem er redd for at noen dør fordi jeg skriver disse linjene og dermed opptar tid i samtalerommet om en behandler skal lese dem?
Dette må vi jobbe mye med. Jeg kjenner jeg blir redd allerede, for tiden jeg tar og kommer til å ta. Klokka tikker. Den biologiske har sprengt for lengst. Jeg blir aldri mamma. Har jeg drept et barn? Eller to? Sånn jobber og opptrer angsten. Den spør og jeg har ikke svar.
(P.S Alt er så uvisst, og i dag er jeg veiet og funnet for lett. Da økes kostlista, og som anorektiker er det en angsttrigger. Jeg som trodde jeg var nok redd? Det holdt visst ikke for hjelperne mine.)
aspergerinformator.com 