Asperger syndrom og angst, del 2

Hvordan det er å ha angst? Det er å være redd, uten en grunn du kanskje syns er holdbar. Symptomer på angst er mange, og jeg skal komme tilbake til dem. Men jeg begynner med noe man ikke tenker på som opplagt:
Tristhet og irritabilitet.

Jeg blir trist og sint når jeg er redd. Og jeg blir misforstått, for det er få som skjønner at jeg «bare» er redd. Derfor er det heller ingen som roer meg ned og gir meg tryggheten jeg trenger.

Se for deg et stort shoppingsenter med mange butikker i. Alle ligger der og frister, men du får bare lov til å gå i den som har feil klesstørrelser. Du må velge den du ikke passer inn i, mens resten ligger rundt og lokker. Sånn er det å bli begrenset av sin egen angst. Det fører til en tristhet over å ikke høre til. Tenk deg videre at dette ikke er et shoppingsenter, men livet.

Selv om butikkene er der, virker det, for meg, som om det er samfunnet og ikke jeg som har laget begrensningene, fordi de ikke har rett størrelse der jeg får lov å gå. Jeg blir sint! Jeg når ikke opp til øverste hylle og kan ikke velge fra den. Det kjennes urettferdig, der og da og her og nå. Og når du ber meg om å strekke meg litt lenger for å gå til neste butikk, smeller det. Jeg har ikke kapasitet til mer!

Jeg kom hit, og ikke lenger. Kan du ikke være fornøyd? Det er bare meg det går utover. Det er livet mitt, og jeg setter døra på gløtt så du skal få innsynsrett. Blir du glad nå? Jeg vil så gjerne skape glede og forståelse.

Jeg blir også irritert og sint om du ikke forholder deg til rutinene mine. Vi går jo ikke i butikken, den var en metafor, et eksempel, men vi må i det minste klare å holde ut dagene i sykehusrammer. Døden er ikke et alternativ. (Jeg har ikke dødsangst og jeg ber på mine knær om en overdose. Men du kan ikke lytte til tristheten min. Det er jobben din å ikke lytte til de tankene.).

Du gjør noen ganger feil når du skal holde ut med meg og hjelpe meg til en forutsigbar, god dag. Det er menneskelig å feile, men i dette (syke)huset er det ikke rom for det. Jeg har ikke kapasitet og rom til at du feiler, jeg er ikke så fleksibel i tanker og adferd. Dette gjelder mange med Asperger syndrom. Jeg er ikke alene. Men husk, vi med Asperger syndrom er ikke mindre intelligente enn andre, så vi skjønner når vi gjør noe galt og blir like ulykkelige hver gang. Angsten skaper tristhet. Her er vi.

Se for deg en gammel murbygning og et fuglebur. I buret sitter jeg som en lykkelig, grå nymfeparakitt inntil du mater meg med alt jeg er redd for og stikker fingrene inn i den vesle fuglekroppen så det stikker. Vi er følsomme for fysisk kontakt. Det er klart jeg biter! Det er ikke akseptabelt og verden min faller sammen når du kjefter på meg. Jeg prøver hver dag, å ikke bite. Selv om jeg blir redd. Men jeg blir sinna som lille My. Og kanskje slår eller sparker eller bare lukker deg ute fra verden min:

Jeg ser inn i Mac. Hei, du fremmede fugl. Deg kan jeg synge litt til, før jeg flyr videre i internettet. Flaks! (at jeg lever i 2015). Internett har gitt meg et rom der jeg kan løfte lista til over tusen lesere. Takk for at du er en av dem.