asperger syndrom · Funksjonsnivå

uten ord, ingen mening, uten meg

Boka mi, gjorde gårsdagen til en spesiell dag. Dette skriver forlaget om boka: 

Endelig har selvbiografien «Knapp nok – Et jenteliv med Asperger syndrom» kommet! Helene Larsen skriver her om sitt liv som ung kvinne med Asperger syndrom og anorexi. Boken er lettlest og fengende. Den kjente forfatteren Gro Dahle skriver blant annet følgende i sitt forord: Helene Larsen skriver så ærlig og klokt, personlig og presist, poetisk og berørende om å være en slik jente, om å ha asperger syndrom, om det å havne i et psykisk uføre, om det å være innlagt. Dette er viktig ikke bare for enkelt-leserne og asperger-leserne, men ikke minst for psykiatrien, for helsevesenet, for NAV, skolen og samfunnet. I dette fleksible, hypersosiale samfunnet hvor alt handler om teamwork, sosiale møteplasser, gruppearbeid og fleksible løsninger er det vanskelig for mennesker med asperger syndrom. Derfor trengs Helene Larsens blogg og bok, for å åpne opp for kunnskap om dette feltet, for å vekke interesse og skape forståelse for denne typen spennende og sårbare mennesker som kan se verden på nye måter, tenke annerledes, se løsninger og farger! Bestill her.

For mange, virker livet mitt helt meningsløst og ensomt. Jeg går ikke ut, annet enn på trappa de få dagene jeg får lov, nyter ikke solen, sollyset er forresten altfor skarpt, og jeg gjør ikke vanlige ting utenom mine interesser og de nødvendige matinntakene. 

Siden jeg har tilleggsvansker som Anoreksia Nevrosa, kunne jeg ønske jeg slapp maten helt. Men mennesker trenger mat og selv om jeg ofte føler meg som fra en annen planet, er jeg et menneske. Jeg dobbeltsjekker at hodet sitter på kroppen min nå. Ja, jeg er et menneske. Jeg hører til, som et medmenneske. Det er noen som er glade i meg også.

Mange spør meg om jeg ikke savner å kjenne frisk luft. Sannheten er at jeg ikke gjør det. De ser forundret på meg når jeg svarer. Jeg sier sannheten: Nei. Tanken på en tur rundt huset skremmer meg. Jeg ser for meg alle lydene og hvordan jeg nesten svever mens jeg går. Jeg føler at jeg mister bakkekontakten og jeg har ikke blitt utstyrt med vinger jeg heller, les: menneske. 

Jeg også trenger å kjenne bakkekontakten. Den er knapt nødvendig når jeg drømmer. Derfor sover jeg. Natt til i går drømte jeg at en tidligere lege, som brydde seg om meg, tok hånden min og sa hun var glad i meg. Hvorfor må det være så uvirkelig og umulig i våken tilstand?

Det er en mening i å skrive blogg, og bok. Det er meg. Skrivingen min og bildene mine. «Dør du, har vi ingenting,» sa en flott hjelpepleier til meg.

Reklame

9 kommentarer om “uten ord, ingen mening, uten meg

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s