Vi med asperger syndrom mangler ofte følelsesregulering, alt blir så sterkt og intenst. Jeg fikk boka mi i går, fredag 4. september. For å stå i det måtte jeg få eventueltmedisiner som roet meg ned, enda det var en god følelse, egentlig!
Problemet var at sykepleieren ville lese i mitt eksemplar. Skal de lese, må de ha sitt eksemplar. DET er så vanskelig å si og jeg får følelser jeg ikke har kontroll over! Jeg blir overveldet og jeg nærmer meg en ny meltdown. Ikke alle har det sånn, men noen av oss. Det er i samme slengen viktig for meg å presisere at jeg er bare én med Asperger syndrom. Jeg kan ta deg med inn i mitt, og flere andres, univers her i bloggen min, men ikke alt jeg skriver gjelder alle med Asperger. Veldig mange av oss går også gjennom livet uten å skade seg selv, få depresjoner eller havne i annet psykisk uføre. Jeg er ikke en av dem.
Fakta er at boka ligger ute og KAN bestilles. Leser man vil man forstå, kanskje, hvordan det henger sammen for meg med balanse. Man kan se forskjellen på mitt og andres og at forholdet mellom oss ikke må bli ujevnt fordelt. Da blir det så vanskelig. Jeg er normalt til høyt intelligent, som de fleste med Asperger syndrom. Følelsene som oppstår, er likevel ikke slik andre intelligente får.
Alt blir først svart eller hvitt. Jeg blir svak og vingler. Fram og tilbake uten å vite rett eller galt. Skal jeg la henne lese min selv om jeg ikke vil? Burde jeg gjort det? Burde jeg vært snill? Er jeg slem? Smålig? Samtidig føler jeg at forlaget som har jobbet fram boka mi, fortjener å få den ut til de som vil lese! Jeg kommer mellom barken og veden. Innlegget fortsetter under bildet.
Det blir grøt av følelser og jeg vet ikke om jeg har venner eller fiender rundt meg. Det er en fryktelig skremmende følelse. Skjønner du bildet? La meg skissere det opp. Det føles som om jeg og sykepleieren er på hvert vårt fotballag; Vålerenga mot Lillestrøm. JEG er på bortebane. Jeg klarer ikke balansere innenfor strekene, snakke om corner er mål (les: bruke fraser og smalltalk) eller å kjenne meg hjemme. Jeg er kanarifugl blant alle de blå spillerne! Jeg skjønner det nå. Jeg er den gule fare, det svarte får.
Men vent, jeg viser gjerne fram forside og bakside. Jeg er jo stolt og deler på godene! Det er ikke så mange goder å være sammen med meg. Jeg kjenner meg trist. Jeg var nettopp glad, men jeg er ikke manisk depressiv eller noe annet som svinger i humør. Jeg bare føler alt på en gang. Les: Grøt og overveldet.
Jeg er fornøyd med bakside-teksten min. Den hadde jeg helt glemt! Tenk, her er boka mi! Hva føler jeg nå, om jeg skal lytte til fornuften? At jeg håper mange leser og opplever og føler forståelse. Så:
Jeg føler altså håp. Det er det fint i min tilværelse å kunne føle: Håp.
aspergerinformator.com 
🙂
LikerLiker