Emosjonsregulering

Moderne nevrovitenskap knytter menneskers atferd, følelser og tanker til nevrobiologiske prosesser i hjernen. Falt du av? Ta det med ro. Jeg skal komme med eksempler og forklaringer. Bedre kunnskap om sammenhengene kan øke forståelsen for nettopp emosjonelle reguleringsproblemer hos barn og ungdom. Jeg er voksen, men er likevel som barn, i beste fall ungdom, emosjonelt av og til (les: ofte). Derfor skriver jeg om dette.

Jeg har et reguleringsproblem! Som jeg skrev i går, er skillet mellom ditt og mitt kompleksfyllt. Jeg blir glad, sint og trist, lett eller vanskelig å samarbeide med. Jeg er ikke så god på å dele i forhold der det ikke er (eller jeg ikke opplever) balanse. Mine ting blir veldig mine da, særlig her på sykehuset der makten er så ulikt fordelt. Sykepleierne sitter med myndighetene og nøklene, bokstavlig talt.

Andre ganger kan jeg være helt motsatt av tilbakeholden og overlesse deg med gaver. Da skjønner du ingenting. Det gjør ikke jeg heller. Jeg er treåring og jeg er fjortis. Hei, Halla, hallo. Jeg øver meg på sosialt aksepterte ord mens jeg smiler fra øre til øre. Jeg har problemer med å finne det rette ansiktsuttrykket i enhver situasjon. Eksempel: Jeg ler når jeg blir sykere og kanskje når du forteller om noe som er trist for deg.

Emosjonsregulering dannes i et komplisert samspill mellom barnets relasjoner, erfaringer og handlinger og barnets biologiske og genetiske evner til å regulere intensitet, latens, frekvens og varighet av emosjonelle uttrykk i henhold til situasjonen.

Komplisert kan jeg sette to streker under. Komplisert er det virkelig! Det er så vanskelig å være passe mye. Med min anoreksi, blir jeg knapp nok fysisk, men ikke med tanke på ressursene jeg tar. Jeg er en krevende pasient, person, venn og familiemedlem. Jeg trenger noen, mer enn de fleste andre på min alder! De er i stedet til for andre gjennom å ha en jobb, være samboer og mamma. Jeg er syk og trenger at andre stiller opp, døgnet rundt.

I oppveksten tilegner vi oss evnen til å rette og regulere den kraften som utløses når vi blir ivrige, glade, sinte, misunnelige eller lei oss. Jeg reagerer noen ganger veldig kraftig. Jeg kan bli sint, redd og fortvilet uten at andre bryr seg i det hele tatt, om de blir utsatt for akkurat det samme. Jeg er sensitiv og sårbar for inntrykkene og får uttrykk som virker dramatiske.

Det kalles utadgering, Jeg kan kaste på kroppen min, slå hodet i bordplata, klappe til deg eller kvitte meg med en relasjon med egen bruk av upassende språkbruk. På andre områder, som smerte og undertrykking, tåler jeg mer enn de fleste. Jeg klarer ikke å tilegne meg passe kraft for enhver relasjon og situasjon. Jeg handler irrasjonelt og «feil».

Jeg blir veldig glad og veldig trist. Jeg mangler ofte det midt i mellom, Noen ganger blir vi mennesker veldig sterke. Hvordan kroppens kraft reguleres av tenkning og fornuft, finnes det gode eksempler på. Det beste eksempelet jeg har: Mødre kan løfte biler om barnet deres blir påkjørt og ligger under dem! Det har JEG hørt om. Et menneske kan plutselig løfte et tonn, det mennesket som til vanlig sliter med 60 kilo i benkpress. Frykt gjør sterk.

Hvordan barn har det hjemme har mye å si for hvordan de regulerer emosjoner ute i livet. Vi med søsken lærer kanskje om misunnelse og rettferdighet på en annen måte enn enebarn? Jeg kan tenke meg vi lærer oss det noe tidligere enn barn som vokser opp alene. Men siden jeg har Asperger syndrom, utviklet jeg meg kanskje noe annerledes.

Vi kan si jeg har en skjev fordeling inni meg, for jovisst kan jeg alt om fordeling og rettferdighet. Det jeg mangler er slingringsmonn! Det må være helt likt mellom oss – enda jeg har blitt voksen. Alt måles i penger og verdier, størrelser og hyppighet. Det MÅ være balanse, alltid. 

Det høres kanskje både firkantet og enkelt ut, men i praksis er det vanskelig for andre å leve etter det med meg. Jeg innser det. Jeg er bare tre år. Unnskyld at jeg er til. Jeg blir så 90 år og etterpåklok. Et stykke liv har gått på søndagstur.