Jeg takler ikke kritikk bra. Ironisk nok er jeg ganske god på å finne feil. Både egne og andres. Det skal dette innlegget få preges av. Jeg har en preget sjel.
I forkant av en konferansetime i 9. klasse hadde heimkunnskapslæreren skrevet til klassestyrer at jeg ikke tok kritikk på egne feil. Jeg hadde kokt over kakaoen og hun mente jeg ikke hadde fulgt med. Melk koker fort over, det vet hun vel?
Jeg kunne ikke innrømme egne feil, skrev hun til klassestyrer. Mamma og pappa skjønte ikke hva hun mente om den snille jenta deres. Jeg forklarte at det var kakao som hadde kokt over og at jeg jo hadde fulgt med. Men egentlig, hadde nok læreren helt rett i det hun gjennomskuet: Eleven var dårlig på å innrømme egne feil. Hun er det enda; jeg.
Det kommer av at hvis noe jeg gjorde var feil, raste hele verden sammen. Da VAR jeg feil og det kunne jeg ikke stå i. Eller ligge på gulvet i, som jeg gjorde mye av timen fordi andre elever dyttet meg. Der og da og etterpå var jeg feil i heimkunnskapstimen. Det blir svart/hvitt tenkning. Gjorde jeg feil er jeg feil og skulle vært borte (les: utvist fra skolen eller død). Jeg kom meg ikke bort, det var skoleplikt og jeg levde for foreldrene mine. Jeg elsker dem fullt ut.
Jeg hatet den læreren og kan se henne for meg i dag. Hun gjorde meg usikker. Det spede vesenet som så jeg ble mobbet i hennes undervisningstimer og ikke grep inn. Hva er hun for en person å stole på?
Jeg kan kritisere andres adferd, for sånn gjør man bare ikke! Man spiser ikke pasientenes mat. Man tar med seg matpakke. Det er min mening, selv om man jobber et sted det er lov å dele mat med pasientene. Ingen har med seg matpakke. De vil ha, ha, ha. Jeg ser det så lett. Og de lukter. Folk flest spiser mat som lukter og de lukter både krydder, appelsin og fisk etterpå.
Søndag luktet det dagen derpå av sykepleieren. Da han skulle legge meg, så jeg at jeg hadde rett. Han hadde stempel på innsiden av armen fra et utested. Det jeg hadde kjent på hele kvelden var helt riktig. Den lukten blir alltid den samme. Jeg har våknet med den selv, for 12 år siden. Jeg og mange med Asperger syndrom har sensitive sanser og solid lukt- og hørsels- hukommelse. Vi husker også i bilder, som jeg har skrevet om før, så kroppen min ligger i sengen på gjesterommet i en enebolig og lukter dagen derpå.
Skal man ut på byen, må man være hjemme fra jobb (les: ha fri). Er jeg urimelig nå? Og man skal ikke jobbe nattevakt hvis man ikke klarer å holde seg våken. Natt til mandag våknet jeg av at nattevakten som ikke pleier å være nattevakt snorket. Jeg måtte vekke han for å bli snudd i senga. Jeg måtte rope FEM ganger. «Snu!» skrek jeg. Det var ikke lett søvn han var inne i. Stakkars, han skulle hatt en seng hjemme den natta.
Livet mitt kjennes tungrodd nå. Det er så mange feil. Så mange mennesker som ikke skjønner. Så lite jeg skjønner selv. Og JEG er smart! Der ser du, det var ikke min feil. Kakaoen og livet kokte over. Det er alle de andre som er feil. Jeg blir som et barn som sier: Men alle andre gjorde jo…
Men jeg var ikke alle andre. Jeg stod igjen i skolegården når alle de andre hadde skulket gymtimene fra litt over 13 til 15. Jeg stod igjen, og var nerden da klokka ringte inn 13.15. Jeg gjorde riktig når jeg skulle gjort galt.
Forvirret? Det er jeg. Jeg misliker han som sitter og leser og leser og ikke gir av seg selv. Men Helene, du vil jo ikke prate? Jeg vet. Men det er normalt å være på tilbudssiden. Så blar jeg bare over til neste side, som om han var avisa fra Coop Obs. Jeg lyser gult: Jeg er beredt på å føle fare. Jeg er redd og liten og vil bort. Hvorfor sitter jeg sammen med noen? Jeg kan ikke fatte og forstå, hvorfor jeg må passes så godt på. Jeg er jo ikke noe verdt. Læreren så det, jeg ser det. Hvorfor holdes jeg i live da? Over til neste side: Toro saus 10 kroner. Priser kan jeg forstå. P.S Jeg verdsetter deg. 
aspergerinformator.com 