Endelig fredag – er det ikke?

Det er ingen i hele verden som egentlig kan si at mine følelser er feil, uten å vite hva jeg føler inni meg, men de kan synes at de er litt sneversynte. Jeg ser meg og mitt og hvem som skal omgås meg.

De som skal omgås meg, må også følge bestemte rutiner for å ikke bli hakkekylling. Jeg hakker på de som stresser meg. Jeg skjeller dem ut og sier idiot til dem også. Jeg prøver å lese meg opp på andre ord å bruke i stedet, mer konstruktive ord. Men i sinne er jeg ikke så konstruktiv. Ikke i angst heller. Og jeg er ofte i disse to følelsene.

Vi kan si det er snevert at jeg ikke skjønner at «God helg» er en fin frase, og at det er reelt og viktig for folk å ønske hverandre nettopp god helg. Men så kommer ordene til meg og jeg vil bare kaste dem i veggen, som en kasteball. Hei, kanon! Jeg er truffet (tenk kanonball) og må bak til kongen. Helger er ikke gode! Hører du? De er lange, uforutsigbare og ofte vonde. Men det kommer av at jeg ser ikke helheten som:

Noen reiser hjem fra jobb for siste gang denne uka. Familiene samles rundt tv- og mat-bordet. Jeg ser ikke mannen som legger beina høyt etter en uke på jobb eller kona som strekker på kroppen etter et stressende møte på kontoret som avslutning på uka. Kanskje er huset nyvasket og de har hjulpet hverandre. Jeg ser ikke flertallet som glor på Norske talenter, smiler og ler. Jeg ser meg og jeg smiler ikke. Hei speil på veggen der, hvem er ensomst og mest selvsentrert i verden her?

Jeg sitter her og taster om fredagen min som betyr flere ukjente på jobb, vonde tanker og vonde følelser. Jeg har Asperger syndrom og ber på mine knær om forutsigbarhet. Kan du fylle kneskålene mine? Det trenger ikke være med godteri, for det spiser jeg ikke (les: anoreksi).

Likevel, selv om jeg ikke kan ta imot God helg og besvare det på en høflig og god måte bestandig, bryr jeg meg. Jeg er ikke en kald fisk. Jeg har Asperger syndrom, men jeg har følelser. For det har vi med Asperger syndrom! Noen ganger ligger de uten på kroppen. Da lager jeg bilder for å holde ut (les: spesialinteresse).

Jeg elsker deg til månen og tilbake igjen, mens jeg sitter og leser og skriver i miniatyr. Noe lite som en blogg, kan være noe stort som at mennesker kjenner seg igjen. Applaus (Det hadde kanskje passet bedre med en klem, men jeg klemmer ikke i dag). Klapp, klapp på skulderen din. Du klarte denne uka også! God helg! Jeg kan frasene, i teorien. (Jeg sitter med bok om nevrotypiske og blir klok på verden din.)