Takketalen

Det er så stille her
Jeg kan neste ikke høre meg
Jeg beveger ikke på noe 
Jeg løfter ikke en finger 
Det er bare du som står og pynter juletreet for meg
Tradisjon tro, for meg
Takk, for meg
Vær så god, smiler du, rundt grøten
Sukrer og tar på kanel
Tradisjon tro. Meg. (Nei.) Takk!

Det er mange med Asperger syndrom som synes det er vanskelig å vite når vi skal si takk. Noen ganger sier vi det hele tiden. Jeg kan bare ikke slutte å si takk! Andre ganger glemmer jeg det helt. Dette blir et langt innlegg. Jeg opplyser: Vi vil si takk!

Men jeg glemmer at du hentet mat akkurat til meg. Jeg glemmer skrittene du måtte gå til kjøkkenet som du i stedet kunne gått til stua og satt på favoritt-programmet ditt på TVen. Jeg glemmer at du skjenket i brus, for jeg sitter og skriver. Ser du ikke hvor viktig det er? Noen skal jo lese det! Jeg er inni særinteressen min. Det kan bli en bok til. Bare vent! (så er det verdt det).

Jeg glemmer at noen er på jobb for meg. Jeg glemmer at jeg har vært ni år innlagt på tvang akkurat i dag. Jeg prøver i alle fall å glemme det, for da ville jeg måttet takke så mange mennesker at jeg ikke ville fått plass på bloggen, takke for alle ressursene.

Jeg tenker ikke på at pappa har reist langt for å besøke og at jeg skal vise takknemlighet. Jeg blir jo sliten av besøk. Jeg har sagt takk for besøket, men i stedet for en klem fordi jeg er veldig glad i han, kommer hakkespetten inn i hodet mitt og jeg begynner å snakke på repeat. Jeg sier takk, hva har du hatt til middag og hade om hverandre. Det blir et salig kaos og jeg hører salige julesanger. Jeg er en visuell tenker, jeg sier det snart igjen også, litt lengre ned i innlegget. Repeat.

Jeg sitter i en stol, bundet til armene og med tankene i fanget. De har rett og slett falt ned fra hodet og ligger der som en ondartet vorte. Hvisker det kreft? Det er movember (måneden som markerer prostatakreft).

Jeg kan ikke ta deg i hånda som takk med en vorte i fanget! Da kan du jo bli smittet og kanskje få sopp. Det er vel derfor personalet bruker hansker når de grer håret mitt? (P.S jeg har ikke noen vorte).

At jeg får slike bilder i hodet, betyr ikke at jeg ikke verdsetter deg. Jeg klarer bare ikke bestandig å si takk med hele kroppen, verken med håndtrykk eller en stor klem eller øyekontakt. Jeg er bare himla god på ord! Jeg tenker for mye, for visuelt, sier folk flest om de tar en titt inn i hodet mitt. Men det er det ingen som kan! Hvorfor heter det egentlig hjernekirurgi?

Nå er jeg ute å seiler min egen sjø. Der er det vakkert. Det er åpent hav, fisk som svømmer under båten og jeg er på dekk. Det er sommer, det er sol og det er iskrem. Jeg er bare barnet. Og så har jeg julaften med pakker under treet med Til Helene, Fra Mamma. Det er ingenting midt i mellom (sommerferie og jul). Det er bare fine øyeblikk som står igjen. Takk.

Noen ganger hører jeg stemmen min si takk for ting jeg ikke forstår, som når noen sier God helg eller Sov godt. Fordi jeg ikke kan leve opp til det, føles det rart å si takk. Andre ganger er stemmen min derfor helt taus. Jeg hører pusten min. Ut og inn.

Fordelen med å ha Asperger syndrom, er at jeg er intelligent så jeg kan forstå at når du gir meg en håndsrekning, skal jeg si takk. Men for meg er det mange ledd i mellom som gjør det ulogisk å si takk, som det med at jeg faktisk ikke ønsker å være her, verken på sykehuset eller i live. Skjønner du motsatt logikk? Har du lest helt hit? Takk.

Bakdelen med å ha Asperger, er at man sitter mer fast i sine egne tanker, interesser, opplevelser og liv enn den nevrotypiske, tydeligvis. Det er meg og det er mitt og det er mine. Det er ikke fordi jeg synes meg selv er viktigere enn deg. Jeg klarer bare ikke å tre ut av meg bestandig, eller det jeg holder på med. Jeg skriver nå! Da kan jeg ikke se deg i øynene. Du skjønner vel? Jeg er lite fleksibel i tanker og adferd. Du prøver å tøye meg, og jeg knekker. Les ukokt spagetti fra i går. Liker du rester?

Takk for maten. Takk for at du er til. Takk for at du så meg i øynene da jeg så ned. Takk for at du skrev til meg da jeg var alene. Sånn er det å ha Asperger syndrom. Man kjenner seg alltid alene og er evig takknemlig for enhver som kan forstå seg! Jeg traff et slikt menneske denne uka. Det var tilfeldigvis forlaget til boka mi.