Mer jenteprat

Jenter viser ikke nødvendigvis samme grad av repeterende adferd eller begrensede interesser som gutter med Asperger syndrom. Vi bryr oss ofte om dyr, som mange mennesker uten syndrom også gjør. Vi finnes som litt annerledes, likevel. Vi går mer opp i det og i oppløsning om noe uforutsett skjer.

Vi sitter sammen med jevnaldrende, men er ikke «modne nok» til å delta i samtalen. Vi vil snakke om noe annet. Noe som ikke er oss. I stedet blir vi helt stille, for vi skjønner at det er ikke rom for noe annet.

De andre jentene pratet om mensen og egne erfaringer i 6. klasse på leirskole. Noen kunne fortelle at de kastet opp. Jeg satt helt taus og flau. Jeg hadde med bind i bagen, innkjøpt av mamma, i tilfelle. (Stort sett har jeg bare brukt papir. Jeg klarer ikke å forholde meg. Heldigvis har Anoreksia nevrosa stoppet menstruasjonen.)

Hos jenter kan det komme en nedgang i skoleprestasjon og sosial kompetanse når disse områdene blir mer komplekse. Akkurat sånn var det for meg.

Mens det hadde holdt å gå i korps for å høre til et sted (selv om jeg kjente meg utilpass og utenfor der også), i klarinettgruppa på første rad, funket det dårlig når alle andre snakket om kjærester og forelskelser.

Allerede på denne leirskolen jeg skrev om, fant noen hverandre og fikk kjærlighetssorg på bussen hjem. De sterkeste/kuleste jentene gråt. Det var kommet noe nytt inn i livet jeg ikke kunne snakke om. Jeg hadde det ikke og var ikke en del av det.

Men jeg hadde Leonardo DiCaprio. Han forstod jevnaldrende, de forstod jeg kunne ha han som drømmemann. Jeg var oppe i skyene der jeg ble forstått! Jeg hadde masse plakater på veggene mine på rommet mitt. Det så ut som et vanlig fjortisrom. Jeg kjøpte blader som Topp og Vi og gutta. Jeg ville lære, jeg også.

Skolegangen klarte jeg fortsatt bra, for jeg var dyktig på å skrive og det kunne jeg i nesten alle fag, skrive meg til femmere og seksere. Problemet var engelsk der mye måtte skje muntlig. Derfor fikk jeg dårlig karakter på videregående i engelsk muntlig.

På høyskolen, var alt i løse tråder og en forventing. Forventning om å gjøre ting i et studentmiljø, ikke alene. Ikke alene som jeg tidligere hadde mestret leksene mine (og alt skolearbeidet jeg ikke fikk gjort på skolen).

Det var forelesningsrom, lesesaler og en stor kantine. Jeg ble mer og mer borte (les hjemme på hybelen.) Ingen fikk se, ingen fikk vite. Oppvasken vokste, jeg gjemte tallerkner i klesskapet og hadde blod fra selvskading på skrivebordsstolen. Sånn levde jeg. Slik fantes jeg. Noen bekymringsmeldinger ble sendt ut og jeg inn i psykiatrien.