I dag innleder jeg med et smakfullt juleminne fra»Kaka».
Da Besta bodde «hjemme» (på Ådalsbruk, generasjonsbolig, med oss) hadde hun bestandig juleselskap 1.dag jul!
Da lagde hun deilig kalvestek, fløtesaus, makaronistuing, mandelpoteter og grønnsaker!
Men da jeg var lita jente, var jeg så glad i spaghetti!
Så Besta kokte bestandig en stor porsjon med spaghetti til meg da, så jeg fikk det, og tok det istedet for makaronistuing 😊
«Kaka» fikk også multekrem til dessert. Da jeg var liten, fikk jeg multer 1. juledag hos bestefar. Ja, alle disse minnene som får oss til å huske at livet er i endring, på godt og vondt!
Jeg lurer på hvordan bestefar ville reagert om han visste jeg fikk anoreksi. Ville han servert multer likevel? Ville han klart å glemme den tynne kroppen? Eller ville jeg ikke klart å komme i selskap og lese skuffelse og sårhet i ansiktene deres? Det er så mange tanker. Tanker og forandringer. Bestefar er død.
Noen dør, andre blir født. Hvordan skal jeg forholde meg til det? Jeg takler begge deler ganske dårlig. Når folk dør, skjønner jeg det ikke for de var jo her nettopp, lys levende. Når noen blir født, blir andre mennesker plutselig opptatte av helt andre ting enn de var opptatt av før. Det er vanskelig å forholde seg til at bleieskift er viktigere enn meg. Men klart det er! Det må jo til.
Vi fortsetter å leve, dele, være, utveksle, erfare, feire julen, denne høytiden som kommer på kjerringa. Er de oss, kjerringene? Der de hvisker under treet. Jentehemmeligheter. Voksne jenter, sterke jenter, sårbare jenter. Vi finnes enda! Til tross for vanskeligheter med å være til i samfunnet jeg lever i, så er jeg her, jenta med Asperger syndrom.
Illustrasjonsfoto: Høytid. Dukker av Volks og Little Rebel under juletreet.
P.S Jeg elsket multe. Hvorfor skulle jeg rote bort evnen til å spise dem? Med sukker og fløte på….
P.S 2 «Kaka» er nå med i konkurransen om et kommunikasjonsarmbånd. Send meg ditt juleminne du også på helenelar@gmail.com
aspergerinformator.com 
I familien min har vi endel juleminner, ikke alle av det helt positive slaget, av en eller annen grunn så har noen mindre katastrofer funnet sted akkurat rundt juletider. En adventsdag, ikke lenge før jul, kom broren min på besøk til mor. Det som møtte ham var mor i kokkeuniform, som vanligvis var hvit. Ikke denne gang. Denne gang var den helsort, sammen med resten av mor, det eneste som broren min kunne se av ansiktet hennes var at det piplet noen stakkarsilge tårer nedover hennes ditto helsvarte, sotete fjes.
Mora mi nemlig akkurat gjort seg ferdig med rundvasken på kjøkkenet, dagligstua og peisstua. Det eneste som sto igjen var å pusse vedovnen. Men akk, så hadde hun ikke lest bruksanvisningen til pussemidlet ordentlig. For der sto det at man måtte vente til ovnen var helt kald, før man hadde på pussemidlet.
Sånn at på alle overflater, på det nyvaskede kjøkkenet, i dagligstua og i peisstua befant det seg nå et tynt, tynt lag med fint jernstøv.
Broren min utførte «psykiatrisk førstehjelp» overfor mor, for deretter å dra ned i dalen, der far sto for å selge juletrær, og advarte ham om at det nok ikke var så lurt av ham å dra hjem med det aller første, det var jo HAN som hadde kjøpt det fillerns pussemidlet. 🙂
Selv fikk jeg utdelt vaskeklut og bøtte med det samme jeg kom hjem i fra skolen, og det gikk med 10 bøtter vann for å vaske kjøkkenet på nytt.
LikerLiker
🙂 Send gjerne minner på epost og, så kommer du med i blogginnlegg og kan være med å vinne
LikerLikt av 1 person
Uff, da. Det her var både litt morsomt og ganske trist. Stort sett har ungene vært på ferde når det har skjedd sånne store ting her i huset.
LikerLikt av 1 person
Ja. I bunn og grunn er det jo ganske idiotisk at du har rotet bort evnen til å nyte multer. Vi mennesker gjør ganske mange idiotiske ting med oss selv. Vi driver for eksempel og roter bort levevilkårene og økosystemet våre enda vi vet inderlig godt at det vil drepe oss.
Jeg håper du denne julen kan klare å nyte noe av maten du elsker – uansett hvor lite det måtte være – og samtidig klare å holde en vekt som roer deg ned. Akkurat det ønsket er kanskje ikke det sunneste ønsket å ha for deg, men litt julefred i hjertet ditt er verdt usunnhet.
Takk for at du våger å skrive.
LikerLikt av 2 personer
Takk. Jeg fortsetter å skrive,
LikerLikt av 1 person
I forbindelse med julero/fred så lurer jeg på hvordan det hadde vært for sykehuset ditt å kunne ha besøk av dyreeiere? Man bruker jo servicehunder til nedsmeltinger. NTNU (Trondheim) hadde en foretaksom student som fikk til dette her, og da tenkte jeg på deg og din svært krevende livssituasjon: http://www.universitetsavisa.no/student/2015/12/07/Studenter-stresset-ned-med-hundekos-53807.ece
Siden jeg vet at du liker hunder (du har jo fortalt oss det) legger jeg like gjerne til denne bildegaven: http://www.buzzfeed.com/shannonf4e7a6e6db/61-times-golden-retrievers-were-so-adorable-you-wa-pt4j#.vaANAapjd
LikerLikt av 1 person
Nydelige bilder! Jeg får besøk av min egen hund av og til. Hun kommer på julaften! 🙂
LikerLikt av 1 person