(Innlegget inneholder sterke ordbilder. Les varsomt.)
Sosiale medier er overalt. Det er bare å skru på mobilen, brettet eller datamaskinen. Sosiale medier sier at du liker meg. Liker du meg i virkeligheten også? Har jeg vært snill pike i år? Jeg er nissen selv.
Du kan finne meg langt uti skogen. Jeg kan ta bilde av at jeg går på ski med slede (populært kalt pulk) og poste og du kan like bildet mitt og si jeg er flink til å komme meg ut. Men det kommer et men:
Hadde jeg bare vært ute. Det er sånn at sosiale medier kommer inn også. Sosiale medier kommer inn på sykehuset, gjennom vinduer, murer og låste dører og jeg ser bilde av hva du har til middag, den lille datteren din og den nye arbeidsplassen du har fått deg. Og se der, en ny stasjonsvogn med hundebur.
Jeg ser at du har et liv der ute, og snart smører du dine ski. Jeg prøver å snakke til deg, men du liker meg ikke, ikke på innsiden. Bare på utsiden. Du går fort videre med å si god bedring og vi snakkes en annen dag, du går til en annen venn på veggen din som lager turmat på skihytta. Jeg blir igjen her inne. Jeg vokser aldri opp og ut. Jeg når ikke engang opp til skituppen og ser ikke fjelltoppen du sikter mot.
Det mest skamfulle, er at jeg ikke engang ønsker meg livet ditt. Eller mitt. Jeg vil heller dø, her inne med anoreksien min i hendene og munnen og hodet og magen og ryggraden. Jeg kjenner mammas hånd stryke meg over knoklene. Henne savner jeg. Jeg savner hendene hennes, smilet i øynene og ”jeg er så glad i deg”. Jeg hører det gjennom telefon og på besøk, av og til. Mamma, kan du se meg nå?
Jeg trykker ”like” på et av bildene hennes på facebook. Jeg trykker ”like” på vennen min sitt bilde av dattera si. Det er snart jul. Ønsker hun seg noe? En ny Barbie? Jeg ønsker meg ei ny dukke. Dans med meg, inn i det nye året. Jeg lever enda.
Jeg trykker tommel opp til vektnedgang og vet jeg må opp nå. Opp, opp, opp. Hvis ikke klikker systemet og jeg og vi faller sammen. Jeg kan kollapse snart. Kjenner du det? Det er så fort gjort å lukke vinduet med meg i på Facebook og se en helt annen vei.
Det er Twitter og Instagram og LinkedIn. Det er å åpne og å lukke. Du får i pose og sekk. Jeg lukker øynene litt. Det er å Snapchatte og forsvinne, for deg. Jeg roper hei men får tilbake hade, og kanskje god bedring eller ha en fin dag. Vet du hvordan dagene mine er? Vil du virkelig vite det? Skriver jeg det på Facebook får jeg et hjerte før du går.
Jeg trenger ikke å plage deg med det, men gjør det kanskje likevel i et øyeblikks frustrasjon. Men så er det bare å scrolle og forsvinne i mengden. Det er så lett å få et ”like”, og så vanskelig å få en ordentlig samtale: Til: Ettertanke Fra: Julenissen.
P.S Jeg spiser grøt.
aspergerinformator.com 
Jeg tror jeg også er raskt ute med å gå videre, og prøve å leve mitt eget liv, som handler langt mer om å være inne enn ute. For dørstokkmila mi er kjempelang. Nå har jeg fett hår, og må dusje i løpet av dagen, sånn at jeg kanskje kan få kommet meg ut i morgen, uten å skremme vettet av folk i den samme prosessen. 🙂 LIker du julesanger? Her er en som jeg syns er fin.: https://www.youtube.com/watch?v=v7Cx8MEq038 Hilsen en annen julenisse. 🙂
LikerLiker
Takk! Jeg elsker julesanger
LikerLikt av 1 person
Du har nok rett i det, at de aller fleste ofte stenger av med «Ha det» eller «Vi snakkes», istedenfor å gå inn i dype samtaler. hvorfor? – Å, det kan være mange, mange grunner. Livet er fullt av andre ting som også krever oss og vår tid. Vi kan være engstelige for å bli såret. Vi kan være engstelige for å bli for mye emosjonelt involvert. Vi kan være engstelige for å utlevere for mye av oss sjøl… Osv, osv, osv i det uendelige.
Likevel, – er det ikke bedre med korte kommentarer og hilsener enn ingenting? Jeg oppfatter nesten alle kommentarer som at noen bryr seg om, noen sier»hei, her er jeg, og jeg ser deg!» Små lys i hverdagen!
LikerLikt av 1 person
Ja, korte kommentarer er finere enn ingen, og da blir man jo sett, og mange vil bli sett. Jeg bare prøver å forstå. Og noen ganger, skyr nok mennesker litt unna. Og det er helt greit. Ikke alle kan komme inn.
LikerLiker
Jeg lurer selv jeg. Det er så få som våger å virkelig snakke om vriene ting. Til og med psykologer sliter når jeg åpner opp lokket i hodet og lar dem titte inn. Men jeg synes ikke det jeg lar dem se er så fryktelig. Mange ganger lurer jeg på om ikke-asperbergere er redde for virkeligheten.
LikerLikt av 2 personer
Akkurat det har jeg lurt litt på, også, om det kanskje faktisk er sånn at ikke-autister/aspergere er bittelitt redde for virkeligheten.
LikerLikt av 2 personer
Det tror jeg du har helt rett i. De er redde for alt som de ikke skjønner tror jeg. Men kanskje er det ikke så rart? Jeg vet ikke. Ofte vil de ikke skjønne heller. De vil ikke sette seg ned å lytte til en annerledes virkelighet enn deres egen. Men det finnes unntak. Heldigvis! Noen av dem jobber her.
LikerLiker
Å småprate litt på sosiale medier er ikke greit for meg. Ofte setter jeg meg liksom fast og jeg vet ikke hva jeg skal skrive. Det blir en ekkel følelse.
LikerLikt av 1 person