asperger syndrom · sosialt · tilleggsvansker

Ensomheten

Du trodde kanskje jeg ikke var ensom, jeg som aldri er alene. Men sannheten er at jeg er ensom. Jeg er helt alene om å spise det jeg spiser. Jeg spiser det samme hver dag og vi spiser ikke sammen. Jeg har mine tider og min kostplan. Det er ingen felles frokost eller en koselig middag eller kveldsstund. Vi kaller det Anoreksi.

Jeg er helt alene om å se detaljer andre ikke legger merke til, som stussing av hårtupper eller en brukket bit på en tann i noens smil. Jeg er helt alene om å vite at de skoa du har på deg, er relativt nye og at den klokka du har på i dag, har du ikke brukt på jobb før.

Du trodde kanskje jeg ikke var alene, da jeg kommenterte at du luktet løk. Det var helt riktig observert av meg, du drev og spiste lasagne på vaktrommet. Du trodde kanskje, at siden jeg – som den eneste – oppdaget det, var sammen med deg og følte jeg hørte til. Jeg følte ikke det. For jeg, av de tre som stod her, var den eneste som merket løklukten. Jeg kjente meg annerledes, sensitiv og ensom.

lego1P.S Jeg er venn med en snømann og andre fantasi-skikkelser.

Reklamer

2 kommentarer om “Ensomheten

  1. Jeg skulle ønske at du ikke føler deg ensom, men jeg forstår at det blir slik. Og ensom kan en være, selv om en har folk rundt seg. Jeg kjenner personer som er ensomme i boligblokker med folk på alle kanter. Noen trives best i sitt eget selskap, men andre trenger noen å være sammen med.

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s