Prisen å betale for å være av de normale

Noen har kommentert, at etter at jeg fikk asperger-diagnosen, ble jeg opptatt av å si sannheten. Det de ikke visste, var at det kostet meg mye å ikke si hva jeg tenkte og følte før, for å passe inn. De visste ikke hvordan det hadde slitt på meg å holde hemmelig at jeg hadde vondt i hode. De visste ikke hvor annerledes jeg hadde kjent meg som tenkte motsatt av det jeg sa. Ingen visste hvordan jeg anstrengte meg i fraser som «takk for i dag» med et smil om munnen. Mange med Asperger syndrom er gode observatører og lærer seg hva som er akseptert og ønsket adferd.

Noen har også kommentert at før var jeg jo helt vanlig. Jeg var aldri vanlig, selv om jeg ble med på filmkvelder og fest i studietiden. Jeg prøvde bare å passe inn. Jeg ville så gjerne passe inn! Endelig var jeg på et nytt sted i livet mitt og kunne bygge opp vennskap uten at noen visste at jeg var mobbeoffer nummer én! Jeg kunne sikkert gått på fest nå óg, men på et tidspunkt sa hodet og kroppen min stopp. Jeg kunne ikke late som jeg hadde det gøy slik som de andre hadde det mer. Det var det jeg gjorde! Jeg lot som. Jeg smilte til verden for at verden skulle smile tilbake. Mange med Asperger syndrom er gode til å gjemme vekk følelsene sine.

Jeg ble syk av det. Jeg ble syk av å være skoleflink, beskjeden, pliktoppfyllende og sosial. Andre skjønte ikke dette. Jeg klarte jo så bra! Helt til det sa stopp, selvskadingen blomstret og jeg ble stripete som en sebra. Men enda klarte jeg litt til. Jeg var jo på fest og vi hadde det gøy, sa ei venninne noen år etterpå. Det var sånn hun husket meg. Men jeg hadde ikke hatt det gøy! Jeg hadde hatt et angstanfall. Hvor mye kan et smil (etterpå) lyve? Mange med Asperger syndrom er utvilsomt gode skuespillere.

Jeg fikk egne mestringsstrategier, som er uhensiktsmessige mestringsstrategier fordi man ikke oppnår grunnleggende, menneskelige behov via dem. Vi kan snakke om anoreksien min og personlighetsforstyrrelsen borderline, selvskadingen og suicidialiteten. Jeg smilte fortsatt.

Vi kan snakke om hvordan jeg behandler andre mennesker dårlig for å få bekreftelse på at jeg er null verdt. Andre mennesker vil bli likt, akseptert og forstått. Jeg blir misforstått gjennom å såre, altså er mine mestringsstrategier uhensiktsmessige. Så smiler jeg en hel dag men:

Jeg dekker ikke engang kroppens behov for mat. Så mye veier mine tanker at det ikke er plass til konstruktive mestringsstrategier. Noen kommenterer: Du har jo spist vanlig før! Ja, men noen tilleggsvansker har jeg utviklet imens jeg har hatt uoppdaget Asperger syndrom, det usynlige sosiale handicapet.

Jeg beklager. (Unnskyld til famile, venner, bekjente, leger, sykehus, ansatte og kroppen min. Jeg reiser videre, på min ustøe måte. Jeg klarer ikke å være som dere. Jeg prøvde!)

differentIllustrasjon: Different, not less? Dukke: Lonette av Lillycat Cerisedoll

Advertisements

5 thoughts on “Prisen å betale for å være av de normale

  1. Vondt å måtte spille en rolle gjennom mange år, og det har jo kostet deg mye. Men nå tør du iallfall å stå fram som den du er, og det må i det minste føles bra og som en «lettere ryggsekk» enn den du før alltid måtte bære!

    Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s