asperger syndrom · sosialt

Kommunikasjon med en person med Asperger syndrom

Hei. Du kommer inn i rommet. Du blir usikker på om du skal håndhilse. Det er ikke alltid naturlig for den andre parten å håndhilse (her meg). En del med Asperger syndrom får fysisk vondt av håndhilsing eller synes det er anstrengende, kleint og ubehagelig. Jeg må ta meg sammen for å håndhilse. Jeg bruker energien min på å ta deg i hånda!

Kjenner du meg godt, klemmer du meg kanskje. Er du pappa, mamma eller broren min, klemmer du meg. Jeg klemmer tilbake mens jeg legger energien min på å virke oppriktig. Klemmer er tillært selv om jeg liker følelsen av en klem noen ganger. Det er vanskelig å klemme andre mennesker enn disse tre. Det er bare dem som klemmes uten at jeg blir stiv som en stokk.

Jeg smiler, men ser deg ikke i øynene. Mange med Asperger syndrom har vanskelig med øyekontakt. Men noen øyeblikk, glimter jeg til og ser samtalepartneren i øynene. Ikke tro jeg ikke er interesserte i det du har å si selv om jeg ser ut i lufta, opp i taket eller ned på skoa dine. Det kan hjelpe meg til å fokusere fullt og helt på det du skal si. Forstår du?

Du begynner å snakke og jeg lytter. Mange med Asperger syndrom er oppmerksomme og får med seg hva som blir sagt. Du føler kanskje ikke at samtalen glir så lett og kan komme til å si samme ting to ganger, som at det var fint å se meg eller spørsmålet om hva jeg har gjort i dag. Det har du allerede spurt om, svarer jeg.

Du føler deg avskåret, men du er ikke det. Det var bare det mest naturlige for meg, i stedet for å repetere igjen at jeg ikke hadde gjort noe spesielt. Jeg trodde ikke du ville høre «Jeg har ikke gjort noe spesielt i dag» to ganger. Så «Det har du allerede sagt» eller «Det har du alt spurt om» var en tilbakemelding til deg på at jeg var tilstede sammen med deg.

Det er ikke alltid jeg forstår hva du snakker om når du snakker smalltalk, og derfor kan svarene mine være litt rare for deg. De kan også utebli om jeg ikke skjønner meningen med å svare. Du har jo ikke spurt om noe?

Når du går, sier du kanskje «hade bra». Jeg svarer med «hade» fordi jeg ikke vet om du har det bra etterpå eller ikke. Det betyr ikke at jeg ikke ønsker at du skal ha det bra, jeg vet bare ikke hvordan du har det og vil ikke gi deg en kommando. Skjønner du språket mitt? Jeg prøver å kjøre på autopilot, men det er ikke så lett å si nevrotypiske fraser bestandig.

Det kan forresten godt hende jeg skulle hilse deg fra noen. Men jeg glemmer det 99 prosent av gangene for det er ikke naturlig for meg når de jeg skal hilse fra ikke er i rommet. Jeg glemmer det ikke av vond vilje! Dere kan si hei til hverandre når dere sees?

Når du har gått, legger jeg meg utladet og hviler kanskje, eller fotograferer dukkene mine, leser reklame og holder meg oppdatert til neste gang du skal snakke med meg.

alice1Illustrasjon: Fotografi jeg har tatt av hvilende Nefer Kane´s dukke Alice. 

Reklamer

16 kommentarer om “Kommunikasjon med en person med Asperger syndrom

  1. …..og jeg synes det er så hyggelig, både å hilse fra og å hilse til!

    Helene, hvordan er det med besøk , – blir du virkelig glad for dem, – eller er det mest en stress-situasjon som tapper deg? Det høres liksom så gledesløst ut, når det er så vanskelig å holde i gang en samtale.. Er det fint å tie sammen med noen, – eller er det bedre aleine. Trenger vel ikke be deg svare ærlig, for det vet jeg jo at du gjør…..

    Likt av 1 person

    1. Ja, jeg svarer ærlig. Noen ganger er det godt med besøk! Da kan vi godt sitte stille også. Eller snakke om ting som jeg klarer å følge med på. Jeg lytter! Jeg vil høre hva de har gjort den dagen, hva de skal ha til middag og om de skal handle på tilbud. Jeg vet hvor! Andre ganger, er det godt når de går. Særlig om samtalen har stanget i veggen noen ganger og jeg har kommentert at det var allerede sagt. Men det var bare en konstantering. Men jeg ser jo det blir feil. Og da er det enklere alene.

      Likt av 1 person

      1. Hahaha. Da skulle du hatt besøk av meg, selv om jeg nok ikke klarer å komme til det. Jeg skravler. Faktisk så tror jeg at det er den sterkeste stimmen min. Om jeg ikke får svar bare fortsetter jeg.
        Et stort problem er at stemmen stort sett blir høyere og høyere etter hvert for jeg vet ikke helt hvor volumknappen er.
        Jeg er sånt menneske som man må si «nå må du gå» til for jeg skjønner ikke signalene. Hvis verten sitter og prater med meg tror jeg 100% at den vil ha meg der. Nå spør jeg om jeg burde gå. Men jeg vet ikke om de sier det som er sant.
        Hilsing er vanskelig – håndtrykk. Hater det. Skulle helst hatt på hanske. For å unngå klemmer jeg heller, men bare folk det forventes at jeg burde klemme. Eldste sønnen min blir stående stiv som en stokk når han klemmer de fleste – selv om han vil ha klemmen.
        Og så er det veldig deilig når folk endelig går, for det er så innmari vanskelig å være vert. Jeg må spørre om det er meningen at de skal ha noe å drikke eller spise og så lister jeg opp det som er tilgjengelig. Heldigvis går bare mine søsken og foreldre bare og henter seg mat – om vi ikke har avtalt at jeg skal servere middag eller noe sånt da.
        Uansett. Utrolig deilig at jeg ikke er den eneste særingen i denne verdenen. Takk for at du finnes.

        Likt av 1 person

  2. Jeg setter ekstra stor pris på disse innleggene her. Alle er forskjellige, både med og uten asperger, men likevel er det så fint hvordan du setter ord på, og gjør ting mer forståelige! Jeg føler at jeg er mye mer bevisst på hvordan jeg kan trå feil i samtale med to av mine venner som også har asperger nå, ikke at de ligner hverandre, for det gjør de absolutt ikke, men min innsikt gjør fortsatt at jeg tenker og tilpasser meg bedre når jeg snakker med dem. Takk for at du deler av klokheten din!

    Likt av 1 person

    1. Takk for til tilbakemelding. Jeg forsøker å dele og håper det gir mening og forståelse, og kanskje litt enklere å ikke føle seg avskåret når det ikke er ment sånn fra min/vår side

      Liker

      1. Men ikke minst gir det innsikt i hvordan jeg som utenforstående kan være mer sensitiv i måten jeg ordlegger meg, så motparten ikke opplever press eller ubehag når vi prater. Og det er viktig!

        Likt av 1 person

  3. Hei.
    Beklager å forstyrre, men jeg er en voksen mann med Aspergers, og kjenner meg veldig godt igjen i det du skrivet.

    Jeg vil bare si TUSEN TAKK for at du klarer å sette litt ord på hvordan det er å ha Aspergers.

    Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s