Å spørre om folks vekt og alder

Jeg leste at man ikke skal spørre om hva noen veier eller hvor gamle de er. Jeg ble veldig overrasket. Jeg gjør jo bestandig det. Spør, altså. I dag fyller datteren til nattevakt D 21 år.

Du blir utsatt for spørsmålsflommen min. Jeg kan ikke stoppe å spørre om det mest opplagte. Noen sier at jeg ikke har noe med det. Noen skvetter og stiller opp en skillevegg mellom meg og den private sfære. Men det får jeg ikke alltid med meg.

Jeg fortsetter rutinen min. Hva skal du ha til middag? Har du spist? Var det godt? Var det ordentlig middag eller bare brødskiver? Det hjelper meg å plassere deg og rytmen i en normal dag.

Jeg er her og jeg småprater med deg. Det mest opplagte å spørre om for å bli kjent, er hvor gammel du er. Vi kjenner jo ikke hverandre (enda). Men snart vet jeg hva du veier, mer eller mindre enn meg. Det handler om å treffes et sted på skalaen mellom 0 og 200. Jeg blir så alene når du ikke svarer. Kan du skjønne det?

Jeg ser meg rundt. Jeg er ensom. Jeg sitter sammen med en pleier som har meg som jobb. Jeg vet ikke hva vi skal snakke om. Antakelig ingenting. Jeg gråter mine modige tårer inni meg, smiler utenpå. Vi kjenner ikke hverandre. Men så sier jeg:

Hei! Hvor mange år er du? Har du gått opp i vekt? Du skvetter, men jeg får kanskje et svar likevel. Sånn kan det være med enveiskommunikasjon med en person med Asperger syndrom, spørsmål på spørsmål, inntil du svarer og trygger oss.

P.S Ikke bli såret av mine standar-spørsmål. Jeg prøver bare å skape dialog.

weight.jpgIllustrasjon: Kollasj med bilde av en Nefer Kane dukke og et vektbilde fra Pixabay.

Advertisements

7 thoughts on “Å spørre om folks vekt og alder

  1. Klart at en del vil reagere på spørsmåla dine, og det er jo greit at man bare svarer på det man vil. Det gjør vel du også? Jeg skjønner hvorfor du spør og spør om alt mulig, men det betyr ikke at jeg på noen måte er forpliktet til å svare. Blir du sur eller sint eller lei deg da? Hvis jeg føler at du begår overtramp og beveger deg inn i mine mest private sfærer, da vil jeg nok si og mene at dette har du ingenting med. Det har med gjensidig respekt å gjøre, og det gjelder begge veier, ikke sant?
    – Og når det er sagt, håper jeg kvelden din blir god for deg!

    Likt av 1 person

    • Selvfølgelig trenger du ikke svare 🙂 Jeg kan føle jeg har spurt om noe galt om du ikke vil svare, men jeg blir ikke sint, og ja, det må gå begge veier. Jeg er veldig opptatt av balanse. Takk for at du er trofast leser og kommentator. Jeg fortsetter å skrive.

      Likt av 1 person

  2. Jeg er nysgjerrig på en ting. Når du fornuftsmessig vet at det er uhøflig å spørre om noen har gått opp i vekt (selvom du ikke nødvendigvis forstår hvorfor), klarer du da å la det være? Mer generelt tenker jeg på: klarer du å følge sosiale normer når du -vet- dem, altså at du lærer dem uten att og dermed følger dem, selvom det ikke kommer intuitivt for deg? Vet du hvorfor folk syns det er fornærmende å bli spurt om de har gått opp i vekt?

    Jeg liker å lese bloggen din, og få utvidet perspektivet mitt (: Jeg har blitt flinkere til å si «håper du får sove godt», i stede for «sov godt» f.eks., på grunn av deg. Nå håper jeg du sover godt 🙂

    Likt av 1 person

    • Takk, jeg sov godt. Jeg leste dette med vekt nettopp, i sosiale regler. Men jeg klarer ikke alltid å droppe spørsmålene mine selv om jeg vet at de er feil for andre, spørsmålene hjelper meg å plassere virkeligheten jeg befinner meg i. Takk for at du leser.

      Likt av 1 person

  3. Dittinlegg gir meg assosiasjoner til en episode, egentlig flere – men her eksemplisifisert med en:
    Som et naturlig inngangsspørsmål da jeg traff en gammel venn, spurte jeg » hvordan går det med deg?».
    Svaret han gav var jeg derimot ikke forberedt på. Han fortalte nemlig at hanikke var så bra, hadde de og de sykdomen som han slet med etc. etc.
    Ja, jeg fikk virkelig noe å tenke på. Hvor forberedt er man på slike «uskyldige» spørsmål man sender ut?

    Hvordan er du forberedt? Eller tar du det som en helt naturlig sak når noen velger å svare «ærlig» på et spørsmål som kanskje er litt privat?

    Likt av 1 person

    • Jeg lytter og tenker at han har forstått det virkelige språket. Ikke standarden, men det vi egentlig spør om. Hva tenker du? Jeg ville blitt glad om noen svarte meg oppriktig. Da viser de tillit også.

      Likt av 1 person

  4. Ditt inlegg gir meg assosiasjoner til en episode, egentlig flere – men her eksemplisifisert med en:
    Som et naturlig inngangsspørsmål da jeg traff en gammel venn, spurte jeg » hvordan går det med deg?».
    Svaret han gav var jeg derimot ikke forberedt på. Han fortalte nemlig at han ikke var så bra, hadde de og de sykdomen som han slet med etc. etc.
    Ja, jeg fikk virkelig noe å tenke på. Hvor forberedt er man på slike «uskyldige» spørsmål man sender ut?

    Hvordan er du forberedt? Eller tar du det som en helt naturlig sak når noen velger å svare «ærlig» på et spørsmål som kanskje er litt privat?

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s