Jeg kan finne meg selv i å skrive ting som:
I dag er jeg lei meg. Kjenner meg så utrolig alene. Med alt. Jeg kunne ønske alt var annerledes. At jeg var annerledes. At jeg fungerte bedre. At jeg var en annen. At jeg ikke var født.
Når jeg skriver de tingene, befinner jeg meg i en depressiv tilstand. Depresjon er en av de vanligste tilleggsvanskene ved Asperger syndrom. Og spot on – det kan komme av at vi føler oss alene. Jeg skrev jo nettopp det. Jeg mangler tilhørighet. Jeg mangler et fellesskap. Depresjon kan komme og gå, eller være stabil som dystymi eller kronisk depresjon. Hva er egentlig en depresjon? Jeg bruker Wikipedia selv om jeg kunne brukt mitt eget speilbilde.
Depresjon (også kalt depressiv lidelse, tilbakevendende depressiv lidelse, klinisk depresjon, alvorlig depresjon, unipolar depresjon, eller unipolar lidelse) er en psykisk lidelse preget av et gjennomgripende, lavt stemningsleie samtidig med lav selvfølelse, og tapt interesse for aktiviteter som vanligvis gir glede.
Kilde: Wikipedia.
Det gjør så vondt å leve når jeg har det sånn. Jeg vet ikke når det begynte eller når det slutter. Det er vanskelig for en med Asperger syndrom. Vi liker å vite hvor lenge noe skal vare, som et bursdagsselskap med kaker og brus der vi undrer hvor lenge må vi spille lykkelige og sosiale. Det var så mye enklere da vi var barn og det var en ende på festen der alle barna ble hentet.
For å høre til (les: Ikke føle meg alene), er jeg i mange Facebookgrupper, inkludert grupper for asperger, borderline, angst og depresjon, og i dukkeforumer for dukkene jeg samler på. Jeg er, jeg finnes. Jeg tar grep og prøver å være best i det jeg er god på, som å skrive og fotografere dukkene. Er man best, kan ingen si at man er en taper. Og jeg kjenner meg kanskje litt mindre verdiløs, som man gjør (føler seg verdiløs) når man er deprimert.
Likevel faller jeg stadig tilbake i depresjon og selvmordstanker og planer. Det er vanskelig å planlegge et fungerende liv når man stadig befinner seg i denne tilstanden. Jeg er her.
aspergerinformator.com 
Du betyr noe, og det du gjør med å skrive er så bra og nyttig for mange, inkludert meg selv. Mange klemmer.
LikerLiker
Takk skal du ha! Jeg fortsetter å skrive.
LikerLikt av 1 person
Å være deprimert er ikke noe gøy nei. Har mistet interesser som jeg hadde før.
LikerLikt av 1 person
Ja, det kan føles veldig frustrerende. Særlig når det har vært interesser som dyra mine.
LikerLiker
Jeg tenker også at Asperger syndrom ser ut til å gå hånd i hånd med depresjon. Det er vanskelig å komme utenom. Kjenner jo dessverre på dette selv, uten at jeg skal utlevere meg her. Men jeg tenker vi er veldig tenkende og analytiske individer, som regel. Vi er skarpt fokusert på alt det som skjer rundt oss, og når vi ikke forstår, dvs når vi ikke kan organisere noe, blir vi veldig frustrerte og deprimerte. Det er kanskje en noe simpel og kort forklaring, men er slik jeg ser det.
Vi Aspergere er drevet av å forstå, tenker jeg. Vi vil så gjerne forstå alt rundt oss, men ofte vet vi ikke hvordan. Minst av alt når ting ikke er i klartekst. Og når så mye mellommenneskelig nettopp ikke er i klartekst, men mer subtil og skjult, så er det lett for oss å gå glipp av detaljene andre ser, og oppleve utenforsskap fordi en ikke har skjønt det så veldig mange tilsynelatende har skjønt.
Det er kjipt å ha det slik. Jeg føler virkelig det er sant det de sier: Vi er som romvesen på en fremmed planet. Som en fremmed i et fremmed land. Vi kan lett plukke opp enkeltord og noen fraser, men vi går glipp av helheten som andre ser ut til å se. Følgelig føler vi oss lett alene. Derimot har vi et fint fellesskap med likesinnede på nett – og det er bra! Det er kanskje en fattig trøst, men det at vi har hverandre er verdt å ta med seg. Vit at vi er mange som bryr oss!
Jeg ønsker deg lykke til, og fortsett med bloggingen din. Du skriver bra!
LikerLikt av 3 personer
Reblogged this on SteneAnker.
LikerLiker
Du skriver så sterkt og så ærlig, så flott! I dag leste jeg i på vg.no om ei dame på Gautsad sykehus som lever med mye tvangsbehandling, og jeg tenkte at det kunne være deg. Jeg håper ikke du tar det ille opp at jeg spør, eller konstaterer at jeg tror det handler om deg, for jeg vil deg bare godt. Jeg synes det var så sterkt å lese. og jeg støtter deg hele veien, om det så er deg. Jeg vet at helsevesenet vel holde mennesker i live, koste hva det koste vil, men noen ganger må man få lov å bestemme over seg selv, ikke sant?
LikerLiker
Noen ganger vet jeg ikke om jeg er deprimert eller om jeg bare ser verden som den er. Alt blir så håpløst fordi folk ikke klarer å tenke logisk. I stedet tar moralismen over og folk tvinges inn i unaturlige tilstander.
Jeg tror vel helst at du ser verden og menneskene rundt deg som den/de. Aspergere er ikke alltid så redde for sannheten om verden. Jeg tror vi blir ekstra skumle på den måten, og jeg tror du er ekstra skummel for folk som ikke takler at folk vil dø.
I dag tenker jeg mest på hvor glad jeg har blitt i lille Helene. Lille deg som har slitt så fælt så veldig lenge. Helene med all omsorgen og varmen for alle oss andre. Helene som hjelper selv om du har så forferdelig mye selv å slite med. Helene min. For det er det du har blitt for meg. Du har blitt en del av min familie, min gruppe.
LikerLikt av 1 person
Tusen takk. Jeg er glad for å være i gruppa di.
LikerLikt av 1 person