Å reise på ferie (noe omstendelig innlegg)

Jeg husker tilbake på de mange gode feriene på hytta, med hund, storebror, mamma, pappa, båt, rekekvelder og grillmat. Jeg husker vi pakket bilen full og toppet lasset med Stemorsplanter fra Plantasjen. Noen år hadde vi fugl, og da var også buret med. Dra på hyttetur med kanarifugl i bur (les: Sebrafinker og Dvergpappegøyer).

Jeg husker også de få gangene vi dro utenlands. Det var en stressfaktor for meg. Passe på pass og billett og penger og Gud vet ikke hva jeg måtte huske på. En gang pep det i sikkerhetskontrollen fordi jeg hadde metall i skosålen. (Jeg skulle bare til Tromsø da, innenlands, men jeg har også reist til Praha og Moskva og vært engstelig i sikkerhetskontrollen uten grunn.)

Da jeg reiste med skolekorpset, delte jeg reisen i to; til og fra. Vi tok Kielferga til logisk nok Kiel, og hadde med oss buss. Reisen til Tyskland, ble halve ferien. Jeg var halvveis i mål. Reisen tilbake, andre halvdel. Det var så stressende å reise at det var bare reisene jeg telte med, ikke uka i Tyskland med marsjering, shopping og gymsal-overnattinger.

Jeg husker forresten vi var på et vandrehjem. Der traff vi noen tyskere. Jeg kunne noen ord på tysk. Det føltes forbudt å sitte på rommet deres. Vi skulle ikke snakke med fremmede! Det er nok derfor jeg husker det. Det var en guttegjeng på tur. Vi var unge og yre. Jeg ville forstå, ta en del i, dette uforståelige sosiale livet.

Jeg husker O.C (forkortelse for navnet den utkårede), hvordan jeg forelsket meg i han fordi han var akkurat stygg nok til at jeg kunne fortjene han, og hvordan han på akkurat den turen til Nederland via Tyskland fra første stopp Kiel ble sammen med ei anna på klarinett. Jeg gikk i stykker. Så smilte jeg.

Jeg kjøpte et suvenir, slik man skal på ferier. Det var en tresko med termometer på. Vi har den på hytta enda. Og godteri på båten, tax free, antakelig halvveis oppspist på lugaren. Jeg kunne de sosiale retningslinjene for å dra på ferie. Jeg fant veien, selv om jeg snublet litt underveis mens jeg prøvde å være som alle de andre. Best er det på hytteferie med hund og bading. Skal jeg reise utenlands, må jeg ha nok dager å lande på, hvis ikke blir ferden til og fra altoppslukende. Den tar så mye energi.

Jeg ville hjem fra Nederland en kveld vi skulle overnatte på et pensjonat og fikk smerter rundt hjertet og problemer med å puste på et overnattingssted i øverste køye. Kanskje var det mitt første angstanfall. Jeg falt. Jeg ville på sykehus, men sa at det gikk bedre. Jeg har aldri vært så ensom som etter det anfallet. Jeg stod i fellesstua og kjente ingen. Ingen kjente meg. (Ingen kjente smerten jeg bar bak smilet.)

På båten hjem, spiste jeg bare en halv brødskive med roast-biff fra buffeten som bugnet over av alt jeg egentlig elsket som cabaré, laks og desserter. Jeg ville være liten, tynn – ja, forbli meg uten å vokse opp til noe større. Imens jeg spiste hørte jeg en korpsleder fortelle om de ti kiloene hun gikk opp i vekt mens hun sluttet å røyke.

Og så fortsatte jeg å være lille meg. Hei, jeg heter Helene og er eks antall år. Jeg skal nok bli noe en dag! Stor og voksen og ansvarlig. Jeg må bare vokse meg ut av utviklingsforstyrrelsen min. Men det går faktisk ikke an! Skjønner du kartet?

Asperger syndrom har man hele livet. Fordelen med Asperger er at jeg husker mye fra somrene på hytta. Jeg kan legge meg med gode minner om natta, sommerminner, og kjenne smaken av Snickers-is fra kiosken på den beste stranda, Krokstrand.

Jeg husker somrene som det ikke var Diplom-is men Hennig Olsen – mot normalt. Da kostet Soft Shake med sjokolade 12 kroner. Jeg likte meg på svalbergene, og spiste isen min på dem til måkeskrik. Det var nesten som på Sørlandet, bare at jeg ikke har noe forhold til Sørlandet.

Jeg har Son og Drøbak i hjertet. Hadet, Kristiansand! Men dyreparken liker jeg. Der har jeg vært to ganger. Jeg husker og jeg smiler og jeg husker mamma og pappa og broren min og Julius og Canon pappa brukte til å fotografere oss med; til julekortene. Asperger syndrom gjør detaljene sylskarpe, detaljene havner lynraskt i autofokus.

Foto: Pixabay