Angstens jerngrep

Jeg kan spise medisiner. Angstdempende medisiner. Jeg kan tenke positive tanker, plante dem og la det positive gro. Likevel kommer dette grepet rundt hjertet, rundt sjelen, går ut i hendene mine og får meg til å plassere hendene rundt overarmene. Måle, kontrollere, resignere.

Har du aldri opplevd panikk? La meg forklare for deg. Du vet ikke hvem du er. Du kan navnet ditt og fødselsnummeret på rams, men du vet overhodet ikke hvem du er i nuet. Jeg prøver å ramse opp for meg noe av det som definerer meg før jeg møter veggen, skriker inni meg og blir livredd.

Utad kan jeg tråkke på en knekkebrødpakke, trampe vilt og uhemmet. Det må bare være noe konkret som jeg kan smadre og se forsvinne som smuler. Jeg kan slå bilder i bordet, knuse klokka på veggen, skade meg selv eller slå brillene av en person som prøver å hjelpe meg.

Noe i meg, er sterkere enn meg. Det heter angst og anoreksi og er to symptomer jeg har. Det ene symptomet har diagnosenummeret 50.0 Alvorlig Anoreksia Nevrosa. Det lyder så enkelt på papiret. Det er jo bare å spise nå, så blir jeg kvitt det. Kvitt symptomet undervekt, bmi vil stige og jeg vil komme over alt dette og bli normal.

Men det er ikke sant. Det går ikke over, for når jeg svelger knekkebrød og næringserstatninger, er jeg livredd. Jeg er redd for å miste kontrollen på kroppen min. Med Asperger syndrom har jeg en vag fornemmelse av hvor kroppen min begynner og slutter. La meg forklare for deg:

Tenk deg at du er i et rom uten vegger. Veggene finnes ikke. Akkurat like uvirkelig og uforutsigbare virker de eller det et eller annet som skal definere meg. Det er ikke der! Det kan være at legen er syk, har permisjon eller ferie og sykepleieren jeg sverger til er hjemme med syk femåring. Disse eksemplene er nok til at jeg ikke føler jeg hører til noe sted. Verken her eller på planeten jorden. Jeg vil ut i universet og skriver http://www.aspergerinformator.com. Da kan jeg formidle noe av det jeg føler.

Kuledyne og kulestol hjelper litt. Men ingen ting kan ta fra meg redselen når jeg mister fotfestet. Som en fugl gjør jeg det ofte! Du har vel hørt narkomane og anorektikere bli kalt spurver og fuglunger? Forskjellen til fugler er bare at mine armer kan ikke fly, selv om jeg øver hver bidige dag. Er det da rart jeg er redd? Så angstpreget at kroppen min blir anspent og kald? Jeg syns ikke det og svelger stoltheten.

fuglebadet1.jpgDukke: Doll Chateau Carol.

Advertisements

4 thoughts on “Angstens jerngrep

    • Tusen takk for at du leser, forstår og kommenterer. Og kanskje er det mange som skjønner akkurat i dag. Kanskje får noen et smil og en klapp på skuldra. Kanskje. Det går an å håpe, at noen sier: Det går over, ikke i dag, ikke i morgen, kanskje aldri, men det går over i den forstand at vi bryr oss om deg.

      Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s