Det var en gang en liten jente inni meg, med store planer. Jeg er kanskje barnslig nå. Jeg vil være fem år i dyreparken med storebroren min, mamma og pappa. Jeg vil ha det lyse håret jeg hadde da og Julius-bamsen jeg fikk i armene mine. Jeg vil se på sebraer og apekatter. Der er Julius som alle vil se, svinger seg i toppen av et tre.
Og så vil jeg ha en suvenir! I tillegg til Julius. Og kanskje en is og mamma og pappa sine hender. Og jeg vil spankulere rundt, se på dyra, gå om bord på skuta til Kaptein Sabeltann, besøke kardemomme-by. Jeg vil høre løven brøle i fengselet. Jeg vil se på det skitne huset til røverne. Jeg vil høre Tante Sofie på kassett be røverne vaske seg i ørene, ta det helt bokstavelig og lure på om jeg har vasket mine.
Jeg vil være liten. Bli underholdt av dyr som tenker på det samme som meg: Nå må jeg spise! For sånn er det å ha anoreksi. Det er måltider jeg må forholde meg til på sykehuset. Tider som sier at nå må Helene spise maten sin. Hun får ikke slippe unna. Livet selv er i helsevesenet mer verdt enn følelsen og retten til å få styre Sabeltanns skute. Jeg eier ikke min egen skute (les kroppen min) jeg seiler med.
Å ha Asperger er et livsvarig løp. Forandringer kommer og forstyrrer et sinn som er sårbart for endringer. Jeg er sårbar for alt det nye jeg møter på min vei. Jeg søker trygghet i velkjente omgivelser. Som foreldrene mine sine hender og gamle minner i et fotoalbum. Hodet mitt fungerer også som et album, så jeg ser på bilder der når jeg sitter og tenker, sånn som nå.
Da hjelper det lite om legen ber meg vokse opp, ta meg sammen, bli ansvarlig. Det har min lege forstått og deretter sluttet med. Du kan ikke be en asperger ta seg sammen uten å risikere å tråkke ned selvbildet slik dyra tramper ned savannen. Det vil ikke spire da, verken gresset eller livsapetitten.
Vil du leke med meg, være med til Kristiansand og se en sebra, stripete som kroppen min er med arr? Selvskading er en av hindringene til å fungere der ute i verden. Men det er fint å få skrive meg dit, fra lukket avdeling til samfunnet og den rekonstruerte virkeligheten dyreparken representerer. Snipp, snapp, snute så levde de lykkelig i alle sine dager. Det er sånn jeg vil at alt skal bestå. I eventyrene er enden alltid god, derav bildet:
Foto: Pixabay.
aspergerinformator.com 
I know it’s not the whole point of today’s blog, Helene but I wonder if you can explain the phrase «robbers wash their ears.» Is this an animal, as you were describing a visit to the zoo? Or an.expression in Norway, maybe. It could be the translator of course.
Anyway thanks again for your daily blog.
LikerLiker
an expression 🙂
LikerLiker
Thank you Helene
LikerLiker
Så fint du skriver om den lille jenta som var trygg, med hendene godt forankret i mamma og pappa sine hender! Jeg forstår at du kan ønske deg tilbake i tida. Klem fra meg.
LikerLikt av 1 person
Jeg og noen venninner var en gang, for mange år siden, i dyreparken. Da så jeg der en stakkars far, med et barn på skuldrene, og et barn i hver lanke, og alle tre ville i forskjellige retninger og stridgråt, men han var det dessverre bare én av…………. ❤
Selv var jeg også i dyreparken som barn, jeg og min bror lekte oss med sånne trillevogner de ihvertfall dengang hadde, sånne man kunne sitte i, og som noen kunne dra. Så vi byttet på med det å dra trallen med en av oss oppi.
Flott å lese om dine opplevelser i dyreparken. ❤
LikerLikt av 1 person
Sånn tralle tror jeg ikke jeg har sittet i, men jeg har sett dem på Tusenfryd som ungdom og voksen.
LikerLiker
Jeg vet ikke om dyreparken fremdeles bruker dem, det var tretraller, røde, med langt slags skaft å holde i når man triller, syns jeg å huske. ❤
LikerLikt av 1 person
De på Tusenfryd er også rød!
LikerLiker