Forunderlige forventninger

Jeg har hatt mange bursdager. 33 faktisk. Jeg dveler litt ved denne dagen, og følger opp bloggen fra bursdagen i går. Jeg er takknemlig for hver og en av bursdagene jeg har hatt. Jeg husker jeg fikk risboller i barnebursdagen min som fem-åring og en My Little Ponny i gave av en fire år gammel jente som hadde handlet med storesøstera si i leketøysforetningen. Den storesøsteren døde av hjertestans på teaterøvelse, bare tretten år gammel. Jeg husker ponnien, innpakningspapiret, søskenkjærligheten.

Jeg opplever også sånn søskenkjærlighet, men til en bror. Han kommer og besøker meg på sykehuset, er trofast og til å stole på. Han kom med ballonger da jeg fylte tretti, en stor bukett. Jeg var for syk til å åpne alle gavene, men jeg satte pris på hvert sekund jeg klarte å være sammen med han, mamma og pappa. Vi er familie vi, og da er det noen regler man ikke trenger å følge som man må følge med venner. Med familie er det lov å si man er sliten og å runde av. Det er ikke like lett med venner.

Noen venner er likevel helt utrolige til å huske på meg, regne med og holde ad meg og noen sender meg gave i posten når jeg ikke kan ha besøk av helsemessige grunner som i år eller avstanden er en hindring. Det er jo ikke så lett å komme fra Bodø og hit, i et hjørne av Oslo. Hjørnet er i feil retning i byen, i følge en taxisjåfør. Jeg er på vest-kanten, han hadde neste tur til øst-kanten. Ikke vårt problem, sa hjelpepleieren og satte seg inn i bilen. Jeg og sykepleieren fulgte på. Han kjørte som et svin, drosjesjåføren til Oslo-Taxi.

Tilbake til bursdag og hurra meg rundt. Når man har Asperger, legger man ofte merke til detaljer og er vare og vevre (jeg liker ordet «vever»). Jeg legger merke til hvem som husker å gratulere meg med dagen og hvem som ikke bryr seg, eller ikke evner å sette seg inn i hvor stor barriere det er for meg å ha levd enda et år. For meg, er det vanskelig å leve og jeg har virkelig levd (klyper meg i armen). Jeg har ikke levd et slik liv andre drømte om for meg, men jeg har levd mitt liv (klyper meg i armen en gang til) i et år ekstra og nå er jeg 33.

Noen ganger blir det så vanskelig å leve at jeg skader meg selv. Med opparbeidet forventning er bursdag en sårbar dag. Man ønsker så veldig alt mulig mellom himmel og jord denne dagen, som å være frisk og velfungerende. Men Asperger syndrom er ingen sykdom. Det er en tilstand. Akkurat som en ballong kan sprekke, kan jeg med min sårbarhet. Men bursdag er også glede, kjærlighet, omsorg, vise at man bryr seg om hverandre. En dag som bare er min, og alle de andre som har bursdag på samme dag. (Blåser ut trettitre lys i tankene).

Jeg feiret oss i går. Meg, en annen anorektiker og nattevakten på sykehuset. Han spiste kake og koste seg. Jeg koste meg også, bare kakeløs. Jeg kysser en ponny i tankene og fotograferer en dukke, krøller innpakningspapir sammen til en ball og tenker jeg fikk sikkert dukke da jeg ble fem år gammel også. Jeg hadde mange leker som liten og jeg har mange som er glad i meg selv om jeg er voksen nå. De «mange» er mennesker der ute (og en hund). Takk!

Foto: Pixabay