«Ingen er så god som du»

Husker du kjærlighetsvisa? Jeg ble fra jeg var liten sunget for. «Ingen er så god som du» av Halvdan Sivertsen og «Det vakreste som fins» av Jahn Teigen. Jeg var spesiell, men lite visste vi da om utfordringene mine.

Jeg var et sprudlende, smart/intellektuelt barn. Jeg brukte vanskelige ord og hadde godt ordforråd. Jeg kunne skrive stiler ingen andre kunne skrive. Teksten min ble en gang lest høyt i klassen, som et eksempel på noe godt.

Men inni meg, var det ikke så godt. Det var ikke så godt å ikke være med på leken. Jeg vet ikke om jeg egentlig ble fryst ut, jeg opplevde meg som et mobbeoffer, eller om jeg bare ikke var så god på å være venn helt enkelt.

Jeg hadde et sug mot døden, allerede fra jeg var et lite barn. Var du en av de voksne som ikke så meg prøve å ramle av huska for å brekke foten? Jeg klamret meg til sangen med setningen «mange tårer, tunge stunder, er æ redd for at det blir». Jeg var bare barnet, men jeg visste. Og jeg snakker ikke om varme hender eller å være synsk. Det var bare noe inni meg, som visste at det skulle bli tungt og hardt å overleve.

Dette barnet, jeg, ble så utrolig glad, nesten energisk, da legen hørte en bilyd på hjertet mitt og derpå så utrolig skuffet da den var noe jeg kunne leve med, at det ikke var så alvorlig hjertesykdom. Jeg skulle leve og bli voksen.

Jeg skulle bli ansvarlig for egne handlinger. Og med mine begrensninger holdt det ikke å ha noen superpowers (de som lar meg skrive og fotografere, se detaljer og andre perspektiver) for å leve. Jeg falt så langt fra stammen og landet hardere enn en epleskrott og denne skrotten ville bare ikke leve.

Jeg havnet i helsevesenet, dette vesenet som aldri gir opp og lar meg puste, skrive, produsere, leve og være til – med mine begrensninger (og utfordringer). Ingen er så god som meg da, med ordene mine og bildene mine.

Det gjør ikke noe at jeg ikke snakker om ting som andre snakker om. Det gjør ikke noe at jeg ikke følger normal utvikling, stifter familie eller er yrkesaktiv. Jeg er så god at sykehusdirektøren spør sykehusavdelingen hvordan det går med meg. For noen, er nettopp jeg god nok. Tenke seg til!

somdu

Treet, stammen, skyggen og meg. 10 mm Sigma fisheye.

P.S Det er du også, god nok, du som bruker tiden din på forståelse. Takk for oppmerksomheten!

Advertisements

2 thoughts on “«Ingen er så god som du»

  1. Du er god nok i massevis! Og jeg er så glad for at du er en del av livet mitt. En venn på verdensveven. Jeg er glad for at helsevesenet aldri gir deg opp og lar deg puste, skrive, produsere, leve og være til. For det er ting du er veldig god på. Du skriver tekster som ingen andre kunnet skrevet og fanger dukker med kameraet, og gir liv til dem gjennom bildene.

    Du er en som det er verdt å ta vare på. En som ligger hjertet mitt nært. Og det er det ikke så mange jeg kan si det samme om 🙂

    Likt av 1 person

  2. Tilbaketråkk: Fire fine – Vinterblomst

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s