Å være glad i noen, som ikke kan være glad i deg tilbake.

Som pasient, er man jobben til noen. Av og til blir leger, sykepleiere, psykiatere og overleger glad i pasientene sine. Men de går likevel hjem uten oss, til et hjem med eller uten flere familiemedlemmer. Det er da de må være profesjonelle, og la jobb være jobb. De kan ikke leve seg inn i lidelsene mine. Da hadde de ikke klart å gjøre jobben sin.

Likevel er det litt sårt, det at man bare er en jobb. For som psykiatrisk pasient, går man inn med hele sjela si blottet. Særlig jeg som må kle meg fysisk naken i dusjen med fotfølge og i trusa på den medisinsk korrekte badevekta. Jeg står der, fysisk sårbar, med følelsene utenpå kroppen. Jeg har vært beltelagt og fastholdt. Jeg har vært helt alene og hatt besøksforbud i perioder. Da hadde det vært godt om de som jobber med meg, hadde fått lov til å føle at de er glade i meg.

I dagens helsevesen er det en forbudt følelse. Man må ikke blande personlige ting inn i jobben. Men jeg mener det finnes en balansegang, og de som kjenner meg har funnet den. De gir meg omsorg og viser meg at jeg har betydning, selv om de ikke har lov til å være helt glad i meg. Takk.

waiting2.jpg

En hjelper venter tålmodig på Asperger-fotografen tar seg lukkertid. 

Advertisements

3 thoughts on “Å være glad i noen, som ikke kan være glad i deg tilbake.

  1. Dette var et sterkt innlegg, Helene! Og jeg kjenner så godt igjen hvor vanskelig det kan føles. Følelsen av å «bare være en jobb» for noen. Jeg husker jeg ofte trengte bekreftelse på at jeg faktisk betydde litt når jeg var innlagt, ovenfor de av personalet som sto meg nærmest. At jeg ikke bare var en jobb, og at de mente det når de skrøt av meg eller ga komplimenter. At de ga en klem fordi de ville være et medmenneske, ikke fordi det var noe de måtte. Ikke minst at de turte å sette ned foten og være litt tøff med meg noen ganger, fordi de kjente meg såpass godt at de visste det var nødvendig – og akseptabelt.

    Noen var glad i meg på ekte, og det betydde ufattelig mye når jeg var syk og sårbar. Men jeg har også opplevd at andre personal har reagert på at noen blander jobb og privatliv for mye (i deres øyne). At de har blitt for personlige med meg. Det tenker jeg at bør være en balansegang som hver og en pleier og pasient finner sammen. Det er ikke alltid så lett for alle andre å forstå hvor grensen går. Det er en vanskelig gråsone for rett og galt. Men jeg tenker at «regelen» bør være at så lenge begge parter synes det føles riktig, og det ikke går utover hverken sykdomsbildet til pasienten eller personalets prioriteringer – bør det være greit. Man trenger omsorg gjennom hele livet, i ulik grad – og også når man er syk. Desto mer da vil jeg si.

    Jeg er glad i deg.

    Likt av 1 person

    • Noen få ganger har jeg opplevd at de tar med seg litt for mye av sine egne, private og personlige problemer inn til meg. Det er heller ikke greit. Så det gjelder å finne en middelvei. Men som Asperger-eksperten min sier, jeg trenger ikke å ligge midt på veien. Jeg kan godt ligge på veiskulderen.

      Jeg trenger også å vite at jeg er noe, at jeg har betydning, at det jeg føler for dem, ikke bare gjengjeldes av en kald, nettopp, skulder.

      Likt av 1 person

  2. kjenner meg såååå godt igjen fra i 80 årene når jeg var mye innlagt og syk…. Sååå sårt… men også riktig at det var en avstand… ser jeg i ettertid.. men den gang.. oi så vont…

    Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s