Døden som bestevenn

Jeg har lekt med døden, både billedlig og bokstavlig. Jeg har hatt mine overdoser, mine knall og fall. Jeg har vært deprimert og suicidal. Jeg har lekt med lister over hvem som burde komme i begravelsen min, fra jeg var ganske så liten. Jeg har fantasert over hvordan det ville være hvis en av mine nærmeste døde. Da ville det være synd på meg på ordentlig, og jeg ha en grunn til å være lei meg som folk forstod. Ja, jeg ville bli kjent med, komme under huden på og være venn med døden.

Som voksen, handler det mer om at jeg ikke klarer å leve (enn at jeg vil dø). Jeg havner i depresjoner og i drepte relasjoner, blokkeringer på Facebook og isolasjon. Jeg sliter med å bevare vennskap, selv om jeg så sårt søker dem innimellom. Andre ganger trekker jeg meg unna, som om jeg ikke finnes eller jeg eller de er døde. Det er en overlevelsesmekanisme rett og slett, det å drømme om at alt en dag tar slutt (og et håp om at dagen kommer før jeg aner det).

Jeg mister fargene og går i svart. Både billedlig og bokstavlig.