Døden som bestevenn

Jeg har lekt med døden, både billedlig og bokstavlig. Jeg har hatt mine overdoser, mine knall og fall. Jeg har vært deprimert og suicidal. Jeg har lekt med lister over hvem som burde komme i begravelsen min, fra jeg var ganske så liten. Jeg har fantasert over hvordan det ville være hvis en av mine nærmeste døde. Da ville det være synd på meg på ordentlig, og jeg ha en grunn til å være lei meg som folk forstod. Ja, jeg ville bli kjent med, komme under huden på og være venn med døden.

Som voksen, handler det mer om at jeg ikke klarer å leve (enn at jeg vil dø). Jeg havner i depresjoner og i drepte relasjoner, blokkeringer på Facebook og isolasjon. Jeg sliter med å bevare vennskap, selv om jeg så sårt søker dem innimellom. Andre ganger trekker jeg meg unna, som om jeg ikke finnes eller jeg eller de er døde. Det er en overlevelsesmekanisme rett og slett, det å drømme om at alt en dag tar slutt (og et håp om at dagen kommer før jeg aner det).

Jeg mister fargene og går i svart. Både billedlig og bokstavlig.

flowblogg

Canon 100 mm macro L-serie.

Reklamer

3 kommentarer om “Døden som bestevenn

  1. Jeg er glad for at ikke alle dager er like vanskelige for deg. For at du innimellom finner glede og også overskudd til å glede andre. For at livet så langt har vunnet over døden. Du er et verdifullt menneske, Helene.

    Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s