Skjønner ikke bæret

Jeg skjønner av og til ikke noen ting. Det kan være logisk for andre, men helt uforståelig for meg. Sosiale landskap er utydelige og fulle av uskrevne grenser og regelverk.  Jeg skjønner ikke hvordan man skal være gjensidig i et vennskap eller hvordan man skal vite hva man kan snakke med de som bare er på jobb om. Jeg har jo ikke andre venner utenom på nett, så jeg har ikke erfaringer og arenaer der jeg snakker om alt og ingenting i real life samtidig som personalet ikke vil snakke om alt.

Hvor går egentlig grensen, for hva som er privat eller personlig? Og er det privat eller personlig som det er greit å holde seg innenfor? Jeg synes det er forvirrende hver gang noen prøver å forklare meg forskjellen. Jeg skjønner den ikke. Jeg vil ordet skal være fritt. – De ser meg jo naken! Hvilke hemmeligheter trenger jeg nå å holde på? Jeg er allerede fratatt min integritet. Hvorfor kan jeg ikke få litt av deres? Jeg undrer meg i smerte.

Og så var det dusjingen. Jeg må dusje med kvinnelig personal, men i mange situasjoner, som når jeg skal legge meg for kvelden, står menn og ser på kroppen min. Da skal det være helt greit. Jeg har ikke bare mistet genseren. Jeg har mistet grensen. I grenseland lever vi sammen på hver vår tue og jeg går meg vill i skog og mark – som jeg kaller det sosiale landskap. Grenseland og plantene i grøftekanten er det nærmeste jeg kommer bæret. Skjønner du?