Personlige preferanser og følelser

Noen ganger, er jeg ikke adekvat. Jeg er agitert og viser sinne utad. Jeg kan finne på å skrive drittsekk på veggen med sprittusj, kalle noen for hore eller rope høyt.  Noen ganger skader jeg meg selv bare forgå føle noe annet en ett følelsesmessig kaos. Å uttrykke seg på en adekvat måte, er ikke alltid så enkelt.

Jeg har det heller ikke så enkelt. Jeg vil til stadighet skade meg selv eller andre. Man skal ikke slå. Det lærte jeg som barn. Likevel er det den lille, indre, urolige stemmen som kan gripe inn, ta over styringen og sende meg tre skritt tilbake. Eller tretti år. Til å være tre år og ikke vite konsekvensene. I alle fall ikke ta høyde for dem.

Jeg vil så gjerne uttrykke meg på en måte som folk forstår når jeg føler kaos innad, selv om det ikke er målet å bli akkurat som dem. Utad ønsker jeg å bli forstått, som menneske. «Nå skjønner jeg ingenting,» hender det personalet sier til meg. Og de gjør nok ikke det, for hvorfor ble jeg plutselig så opprørt? 

Det var bare noe som rørte seg i mitt eget hode. Det kunne være en følelse, en uro, en usikkerhet (som med mine preferanser ble til et slag eller en aggressiv kommentar.)