«Vi trenger bare hverandre.»

De elskende sier det, sier det rett som det er. At de trenger bare hverandre, så er alt bra. Men hva med middagen de ville spise ved det romantiske, lille bordet borte ved vinduet på den italienske restauranten og flybillettene de trengte for å komme seg dit, og fridagene fra jobben, og ikke minst jobben som gav penger nok til å fly, sove på hotell, spise middag og drikke champagne med jordbær til før de la seg sammen. De trengte riktignok kanskje bare halve dobbeltsenga.

De introverte gir dem det, som om det var en start på samtalen, det å dekke de elskende sine behov med ukas beste tilbud. Det er sånn sånne som meg kan snakke utad. Jeg kan by på alt verden har å by på i ei tilbudsavis, være seg flatskjermen de elskende vil se en komedie på, for de har ikke nok med bare hverandre, de vil ha hverandre men også alt dette andre og spagetti med kjøttboller som i Lady og Landstrykeren og et glass rødvin. Eller kanskje ei flaske som godgjør seg ved peisen. Og peisen skal være i stua i det store huset med plass til barnerom og gjesteseng.

Det er jeg derimot, som sier jeg vil ha ting. Dukker, fotoapparat, mac og en hau av symbolikk. Mange med Asperger bruker identifisering, samling og kategorisering. Det bruker vi ting til – nemlig mestring, eieskap og kommunisering.