Fra familiealbumet til anoreksi #desemberfortellinger 4

Jeg har ei tante på 87 med glassveranda. Da jeg var liten, før jeg så så trist og syk ut, da jeg var et ekte gledesbarn, da satt jeg i glassverandaen med vinteren plassert på utsiden og et stykke, eller tre, med kake, bakt av tante, pynta av meg. Det var min jobb det; å pynte bløtkaka som hadde stått og trukket siden kvelden før. Da var jeg ikke der.

Tanta mi pynter huset til jul som om det bestandig skal være jul. Det er så mange nisser som må frem og feire jula med henne. Jeg vet ikke helt hvordan det er blitt de siste årene, mens jeg har vært så syk og trist og ikke i stand til å komme i noe juleselskap, pynte bløtkaka og spise krumkaker med krem.

Jeg satt i kjole og onkel sa jeg var så tynn, og at barnebarnet måtte spise mer så hun ikke skulle bli som meg og jeg måtte for all del ikke bli som disse anoreksi-jentene, sa han en gang mye tidligere da jeg ikke spiste tilstrekkelig med fiskekaker, men tanta mi sa det var nok. Jeg var bare tenåringen da, så usikker og bare litt sjenert der jeg satt og ikke visste hva jeg skulle si. Det kommer ikke alltid automatisk for meg, sånn smalltalk.

Jeg smilte niesesmilet til onkelen min og sa at det (anoreksia-jente) skulle jeg ikke bli, såvidt jeg erindrer. Men jeg sitter ikke på glassverandaen med delfiakake og brus denne desember, vi vet alle hvem som fikk rett i sin bekymrede antakelse (ala anoreksi på kjøkkenbordet). Jeg sitter ikke sosialt sammen med andre i det hele tatt store deler av døgnet eller nyter måltider sammen, for det er så godt å skjerme seg fra lys og ulyder (les «aspergersk» sensitivitet). Jeg ligger i senga mi og puster i dyna med øynene igjen, når jeg ikke tar bilder og skriver blogg da, redigerer, spiser eller ser serie eller en gammel julefilm.

Jeg er oppe, for all del, men jeg nyter time-outen søvnen gir meg. Pausen fra måltidene, pausen fra å bære kroppen min med det store hodet og de åpne øynene som absorberer omgivelsene. I dag var jeg og målte bentettheten min på ortopedisk, fanget inn impulser og prøvde å fokusere på det trygge i at noen bryr seg om meg og beina mine, kanskje beinet i nesa. Du onkel, kanskje jeg spiser kake igjen! Jeg har ei tante med glassveranda. #desemberfortellinger.