Autisme eller angst?

Som jeg har nevnt før, går en del diagnoser hånd i hånd, og mange av oss med Asperger har angst som tilleggsvanske.

Forskjellen mellom sosial adferd ved autismespekter og ved klassisk sosial angst, er at de som har sosial angst får panikkanfall osv. fordi de har angst og trekker seg unna andre mennesker på grunn av angsten og ubehaget den medfører mens det mer er en konsekvens av å ikke høre til eller bli overveldet av sosial omgang som skremmer autisten eller personen med Asperger syndrom.

Av mine sosiale oppførsler som virker utad som sosial angst, er det i virkeligheten mer hvordan jeg fungerer og tar inn ting og derpå oversetter dem til et språk inni meg som  jeg forstår. Det blir skremmende tanker og følelser, basert på noe som er reelt for meg. Det er signaler som eksisterer, som jeg får til å bety mye mer. For eksempel kan det at noen endrer hårfrisyre, bety at jeg skal dø fordi personen ønsket en forandring av hverdagen og jeg er en del av hverdagen deres.

Autistiske personer eller personer på spekteret, må oversette og prossersere situasjoner, nesten som de må ta inn et annet språk. Vanskeligheten med å forstå andre mennesker, gjør at vi unngår andre fordi det er slitsomt å måtte oversette alt som andre sier. Det er problematisk for meg når noen sier takk for i dag eller at noe går bra, fordi jeg ikke opplever det som verken noe vi skal takke for eller føler at noe går bra. Jeg blir vettskremt av at sannheten blir feil formidlet.

Da er det ofte bedre å være alene for oss, og vi føler det kanskje ikke engang som noe nederlag å ikke gå i en bursdag. Vi prioriterer mengden sosial omgang utifra hvor mye vi orker å tilpasse oss. Samtidig har vi de med sosial angst i stedet. De har angsten som holder dem unna bursdagen; disse skjelvingene, katastrofetankene, tankene om å ikke være bra nok, kaoset og frykten for å bli sett eller å faktisk få panikk, mens vi Aspergere mer mangler at samholdet er på vårt nivå,- et nivå der vi føler oss hjemme. På bortebane ville vel du også kjent på spenning og usikkerhet eller ubehag?

Behandlingen av de to fenomenene er svært ulike, selv om begge deler fører til sosial tilbaketrekning. Sosial angst fungerer det ofte å eksponere seg selv for det sosiale man frykter. mens med Asperger handler det om å utsette seg for kun den mengden sosial interaksjon som passer for seg selv – lite nok til å hente seg inn og mye nok til å ikke føle seg ensom eller verdiløs. Man kan bli deprimert både av å ha Asperger og av å ha angst, men det er altså likevel ikke helt det samme.