Tiden gir meg angst

Jeg har den rundt håndleddet og klemmer på fingrene mine mens sekundene, minuttene, øyeblikkene forsvinner ut i det blå, som ei rennende elv. Det gir meg en angst, det at jeg ikke kan gripe selve tiden, at det er den som har grepet om håndleddet mitt, dagen min, livet mitt. Og bruker jeg ikke klokke, blir det bare enda verre. Tiden blir svunnen, mens jeg finner en bygning fra en annen tid bestående fordi den er verneverdig, dette stempelet et hvert hus ønsker seg. La meg illustrere innlegget med fotografi av en annen tid.

Mange med autisme synes det er vanskelig med tid fordi den liksom flyter og ikke er så konkret som for eksempel stolen jeg sitter på når jeg ser tv, som forøvrig også er en tidsbasert aktivitet for meg. Tid kan oppleves kort og lang, og være nøyaktig den samme. Det gjør meg desorientert og forvirret. Det er derpå skremmende å tenke på hvor jeg hadde vært nå hvis ikke året var delt inn i måneder med uker og med dager med klokkeslett. Da hadde jeg jo ikke kunnet regne ut verden omkring meg i forhold til meg selv eller forstå før og etter Kristus, den moderne tidsalder.

Tiden er det «noe» som sørger for at vi er på rett sted til rett tid, at vi sover om natten og er våken om dagen og enes om det samme virkelighetsbildet og for å kartlegge om pasienter eller forbrytere er orienterte for nettopp tid og sted. For meg, er virkeligheten så diffus og flytende og svevende. Litt som om jeg drømmer når jeg er våken. Jeg maler med ordene mine og roer meg ned med tallene. De kartlegger og fastslår og passerer helslaget tjuefire ganger i døgnet. Ritualer, kalorier, system notert ned på et klokkeslett. For noen, er det også godt å tegne opp tiden visuelt så tiden får en størrelse, for eksempel som kakestykker på urskiva.

Jeg har en innebygd klokke, som forteller meg en hel del om tidsmysteriet og guider meg langt på vei, som et kompass peker retningen ut. Men til syvende og sist, er det klokka og kalenderen som forteller om tiden som er gått. Det er faktum vi kan skrive som tall; hvor lenge jeg har levd og hvor lenge jeg har vært psykiatrisk pasient og hvor kort det er fra frokost til lunsj. Jeg er derpå redd for å komme for sent. Til hva da? Til livet mitt!

Reklamer

2 kommentarer om “Tiden gir meg angst

  1. Jeg føler litt på det samme. Ute av arbeidslivet, under utredning, venter på svar. Når kommer svar? Dagene er likw, de heter bare forskjellig. «Dagene som går, ikke visste jeg at det var livet» har noen skrevet. Og sånn føles det ofte. Mitt liv er på vent mens dagene går. Og jeg går med (sa en klok dame har jeg hørt).

    Solgt bilen min. Jeg må forholde meg til busstider. Rekker jeg den?

    Likt av 1 person

  2. Tidsbegrepet setter tankene i sving hos mange. Som lærer fikk jeg spørsmål flere ganger: «Hva er tid?» Og jeg har undra meg over «tid» selv. Er tid konkret eller abstrakt, – eller begge deler? Går tida, – eller kommer tida? Hvordan kan fem minutter oppleves som både lenge og nesten ingenting? Jeg ble som barn totalt fascinert av slike illustrasjoner som skulle framstille menneskelivets ørlille del av et nanosekund i den store sammenhengen.
    Jeg tror jeg forstår hvorfor tid som liksom ikke stemmer med klokka, kan være skremmende og ødelegge oversikten.
    Der fikk du ihvertfall mine tanker på gli igjen….

    Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s