Stolthet over Asperger syndrom

I USA er det vokst fram en ungdomskultur der unge mennesker med Asperger syndrom står fram og er stolte av seg selv og sine spesielle egenskaper. De kaller seg Aspier. Jeg er en Aspie, der jeg velger å dyrke de positive egenskapene mine og si at jeg er noe verdt, for andre enn meg selv også faktisk. Tro det eller ei, når jeg tenker tilbake på den sjenerte jenta som senere krympet seg i anoreksi for at ingen skulle se henne – kanskje?

Disse unge menneskene i USA, sier de ikke ville vært noe annerledes enn de er. Personlig, har det som du sikkert skjønte i forrige avsnitt, variert for meg. Jeg har ofte følt meg utilstrekkelig og utilpass, både som ungdom og etterpå som voksen med tilleggsdiagnoser. Det var i ungdomstiden vanskelig å smelte inn i en vennegjeng. Det var vanskelig å ikke få klemmer av de andre når de klemte hverandre, men jeg visste ikke hvordan jeg skulle ta initiativ. Jeg følte meg ekkel, dum, upopulær og annerledes.

Men nå, framvokst til en voksen, ser jeg at mitt blikk på verden gjør noe med verden. Hvordan jeg ser detaljer og oppfatter detaljer i språket vårt og ser bilder og skaper spesielle fotografier. Jeg har også møtt andre med Asperger jeg ikke ville verdt foruten.  Så jeg sier: «Kjære verden, ta i mot oss Aspier som vi er.»

Vi med diagnosen, kan ikke noe for at vi har Asperger. Det kan ikke foreldrene våres heller. Det finnes ingen kjent årsak til Asperger, vi er bare født annerledes og oppfatter og uttrykker oss litt annerledes. I innlegget Derfor skal du ikke bebreide noen, gikk jeg inn på dette faktumet.

Jeg kommer ikke til å unnskylde meg igjen, for det er ingenting å beklage. Det er urettferdig mot personligheten min og selvbildet mitt å rakke ned på meg selv fordi jeg har et syndrom. Det er ikke noe jeg har valgt, men påvirker hvordan jeg er i samhandling med andre. Jeg har blitt sterk av å være svak og sårbar, noe jeg tror kommer av noen uante superkrefter fra Asperger syndrom. Hvis ikke, hadde jeg neppe vært i live i dag.