«Alt kommer til å bli bra, så lenge ingenting forandrer seg.»

Jeg fant denne setningen i en bok, en roman, noens livshistorie. Noen ganger, eller nesten hele tiden, er jeg veldig sårbar for det som er i endring, ja kanskje livet selv, som er en reise mellom fødsel og død. Jeg, på togskinnene eller venteværelset, så redd for alt jeg ikke har kontroll på, så redd for hva som skal skje eller ikke skje.

Jeg trenger da at noe består, at jeg kan regne med de samme menneskene om fem år, om ti år. At ikke alt skal avsluttes. At ikke noen skal dø. Gud forby hvis foreldrene mine som elsket meg til livs faller fra! Da vil det ikke bli bra igjen, aldri noen sinne, skriker det inni meg av ren og skjær angst. Noen med Asperger, er veldig avhengig av et lite men sterkt nettverk. Vi knytter bånd til de som står oss nærmest, og hvis det båndet brytes, vet jeg ikke hvordan jeg skal være meg.

Mange av oss er mer avhengige av foreldrene sine etter at de har blitt voksne enn andre. Jeg vet ikke helt hva det kommer av. Kanskje er det det at foreldre ikke gir opp, selv om vi ikke får drømmejobben, en karriere eller egen familie. Noen med Asperger har alt dette, men det er jo sånn at to tredjedeler med Asperger, ikke er i jobb. Da mangler vi et nettverk andre ansatte har, og vi får det kanskje i form av våre foreldre.

Jeg kjenner også personer med Asperger som er veldig knyttet til sin egen ektefelle, kanskje enda sterkere enn i forhold nevrotypiske i mellom. Men hva vet vel jeg, jeg har aldri vært gift. Kanskje ikke engang forelska. Men jeg elsker å kjenne at jeg lever, når jeg er på dypet i en depresjon, gjennom en konversasjon med mine foreldre eller andre som betyr noe. Mamma og pappa består som mine aller nærmeste pårørende. Alt kommer til å bli bra, så lenge ingenting (les: det) forandrer seg. Foresatte er, for meg, ei bærebjelke.