asperger syndrom · Funksjonsnivå · sosialt

Kontrasten

Jeg fortsetter med forventninger der jeg slapp. Hvordan forklare at jeg er frenetisk fiksert på relasjoner og sosialt samspill på et teoretisk plan, men knapt nok greier å svare på et banalt, enkelt, harmløst spørsmål som «hvordan har du det?» Eller ikke å klare å takke når noen gir meg for eksempel medisinene mine, fordi det kjennes så komplisert?

Forventninger, som at jeg skal svare når du spør meg hvordan jeg har det og helt skal svare at det går bra, hemmer meg, litt uten at verken jeg eller fagpersonell forstår hvorfor det er så vanskelig for meg.

Og blander du inn inntrykket disse manglene i sosialt samspill og hemningene mine mot å føre en adekvat toveis-samtale gir deg, sammen med styrkene mine som å huske akkurat hvilken sjokolade for eksempel S liker (Firkløver) og M liker (Snickers), og alltid tipse disse personene når de spesifikke sjokoladene er på tilbud, kanskje til og med planlegge å gå til innkjøp for dem? Da blir du forvirret!

Ja, hvis du blander de to kontrastene/ytterpunktene, det fraværende i relasjonene med det totalt tilstedeværende, nesten besatte, ja da står du igjen med mitt tilfelle, som jo også er med nettopp Asperger syndrom og ujevn begavelse og variert funksjonsnivå, emosjonelt og teoretisk. Tilfellet mitt er ikke enestående, fagpersonell og pårørende opplever det daglig. Derfor laget jeg dette innlegget.

Reklamer

3 kommentarer om “Kontrasten

  1. Du trenger ikke forstille deg når det gjelder meg, for jeg tåler å høre et ærlig svar om hvordan det rent faktisk går, jeg foretrekker det, framfor ett intetsigende «takk, bare bra». 🙂 Selv greier jeg visst, allikevel, ikke annet enn å liksom bøye meg for forventningene i så måte, til å pynte meg hvis jeg skal ut ett eller annet sted, og på den måten liksom skjule hvordan det er på innsiden. Jeg er en asperger i åpenhet, men samtidig i skjul, liksom, tar på meg en slags nevrotypiskr frisk maske, for dette gjelder ikke bare i fht at jeg har asperger, det gjelder sykdommen jeg har, også. Den kameleongreia gjelder også ved fysiske sykdommer. Akkurat det kan nok alskens kronikere relatere seg til, det at man later som om man er frisk. Og akkurat det gjør at dørstokkmila mi blir ekstra lang, også, for jeg er egentlig lei av forventningen om å lyve om hvordan jeg har det. Så det er gjenkjennbart hos meg, det der.

    Likt av 1 person

  2. Jeg kunne ikke brydd meg mindre om hva andre forventer av meg, og har et helt arsenal av strategier for å håndtere forventningspress. Dette kan jeg gjøre nettopp fordi jeg har lest meg opp både på retorikk, sosialvitenskap og tunge filosofiske verker. Hvordan kan vi være så forskjellige i våre mestringsstrategier, når vi har samme diagnose? Har vi lest ulike teorier om sosialt samspill, eller handler det mer om hvordan vi anvender dem i praksis?

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s