Ensom, men ikke alene

Det handler om følelsen av å være totalt ensom, samtidig som du aldri får være alene. Det er den følelsen jeg ofte rammes av i sosial omgang med personalet. Vi er på hver vår bølgelengde. Vi har hver vår agenda. Selv om vi prøver å samarbeide, er det tydelig at jeg har et helt liv jeg må leve mens de bare lever arbeidstiden sin hos meg. Det er stor, stor forskjell.

Forskjellen ligger vesentlig i det med innhold. Det med at arbeidsdagen deres, er arbeidsdagen mens den er min grad av livsverdi. Det handler ikke bare om å trives på jobben, men å trives med seg selv sammen med andre. Å være undergitt tilsyn og samvær som er betalt for å ivareta meg. Mennesker som noen ganger møter veggen i meg, mens jeg ligger på gulvet og er frustrert.

Jeg har derpå et ansvar overfor meg selv. Det handler om å ikke la meg fange av rammene på arbeidsdagen, men å fylle hver eneste vakt med livsverdi. Det handler ikke bare om å smile på utsiden, men å føle seg respektert og likverdig også når man kjenner seg annerledes. Det handler om å godta annerledesheten og at vi har ulike premisser og mål for dagene våre. At jeg faktisk må sikte høyere enn kanskje personalet gjør. De er jo bare på jobb. Jeg har et helt liv å leve.