Når man fokuserer på symptomene til personer med autismespekterdiagnoser og forsøker å tilpasse seg, kan man lett bli litt «medautist». Altså, begynne å føle at det er den måten å oppafatte Verden på som er den riktige. Og kanskje er den det også, det med at man vil leve så forutsigbart og ærlig som mulig.
Det er jo gode ting, men med visse modifikasjoner. Det er ikke alltid man skal være dønn ærlig, og ikke alt kan forutsees. Derfor trenger jeg at menneskene rundt meg er robuste og at vi legger opp en plan for hva hvis også. Hva hvis ikke folk er presise osv.
World happens, life happens, love happens. Det handler om at de som står meg nær, blir glade i meg og jeg i dem. Såpass mye at de begynner å tilpasse seg meg, at det ikke bare jeg som prøver å strekke meg etter de sosiale, usynlige reglene jeg tidligere har skissert, tematisert og problematisert her i bloggen. De blir med på autismedansen, altså min måte å overleve på. I symbiose opptrer vi og jeg håper mitt perspektiv gir de en vakker utsikt. For livet er vakkert, når man ser detaljer og opplever system i kaoset.
aspergerinformator.com 