Jeg er en sånn jente som liker å se pen ut, men som ikke klarer det basale stellet av egen hygiene. Jeg snakker (skriver) om tannpuss. Jeg pleier alltid si at det har med anoreksien å gjøre, når sykepleiere på akutten gir meg en tannbørste. At jeg ikke takler å ha den i munnen. De ser kanskje litt på hverandre, litt spørrende og usikre. Eller himler de med øynene?
Jeg tror det handler litt om å ha persepsjonsvansker med Asperger i bunnen. Det å ikke like lyden av tannkosten og å synes tannkremen er for sterk. Det har gått drøyt et år nå siden tannbehandling i narkose, og jeg vet ikke hvordan tennene mine har det per dags dato. I narkose trakk de fem tenner og rotfylte en del andre. Det er klart at syndromer og spiseforstyrrelser forsyner seg av tannhelsen min.
Lyden av tannbørste, skriker inni munnen min. Jeg liker ikke file neglene heller. Jeg river dem, men det er en annen historie. At tennene forfaller, er som om de forfaller i takt med resten av meg. At det er slutt på den friske barndommen da mamma og pappa kunne redde tennene. Og resten av meg.
Jeg er voksen nå, og må ta ansvar. Eller velge å godta at ikke alt er på stell, hvis det å pusse tennene kjennes som et for stort inngrep i hverdagene mine. Og det er det jeg føler. Jeg ber ikke om aksept eller forståelse, jeg bare informerer om hvordan jeg håndterer akkurat dette hinderet i hverdagen min. Dere kan himle med øyene, hvis dere vil. Det handler for meg om å akseptere seg selv, og å stå for egne valg i eget liv med en ujevn evneprofil.
