anoreksia nevrosa · asperger syndrom · Hverdag

Den gode sti

Jeg vet ikke hvordan jeg skal begynne. Det er disse turene. Som jeg går på, dag etter dag. Rutinen som er så viktig for meg, uten at andre kan forstå det. De kan ikke fatte at det er vanskelig å gå en litt annen vei. Jeg gjør det av og til, men kjenner på uroen. Med at jeg ikke vet om det er nok skritt for eksempel. Eller om det vil påvirke vekten den ene eller andre veien.

Det er fint i skogholtet. Der er de samme trærne og det fine lyset. Jeg nyter å være ute, særlig hvis det ikke blåser. Når det blåser, blir jeg litt kald og øker tempoet. Når jeg går fortere, lurer jeg på om det blir brukt mer eller mindre kalorier, for runden er jo ikke av annen lengde selv om jeg går i en kortere periode. Som når jeg har med meg kameraet, er jeg i bevegelse lenger, men går saktere. Dette er regnestykker jeg gjerne skulle sett resultatet av. Hva gir meg mest bevegelse kalorimessig?

Slike tanker, har antakelig ikke personalet
som følger meg. Vi snakker om været og hva de har gjort før på dagen, før meg, og hva de har med seg som niste. Det er ganske ofte pizza (frossenpizza) eller Fjordland. Jeg vet ikke om det er Fjordland i skål eller de større middagene bestandig. De i skål har litt få kalorier til å være en fullverdig middag. Det tenker jeg på.

Men vi går sammen, og jeg prøver å holde angsten min i sjakk. For på den gode sti, er det en balanse mellom meg og personalet der vi veksler på å si noen ord. Småsnakk er så mye enklere når jeg er i bevegelse i fine, vante omgivelser.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s