En del med Asperger syndrom, maskerer vanskene sine. Vi blir gode skuespillere i hverdagen vår. Får det til å funke, på et vis. Men inni oss kan det være veldig vanskelig og en stor kamp for å virke «normale.» For eksempel må jeg ta meg sammen for ikke å skrike rett ut i butikken, når jeg føler det blir for mye for meg. (Innlegget fortsetter under bildet.)
Når man skriker, blir folk redde og usikre. Også hvis man hever armen så det ser ut som man vil slå, kanskje bare ei flue, men likevel så sterkt og intenst. Det gjelder å unngå å skade andre. Skader jeg andre, blir det fort sykehus igjen. (Innlegget fortsetter under bildet.)
Folk flest, skjønner ikke at jeg er i ubalanse, fordi jeg holder fasaden så godt. Jeg balanserer på en tynn line, men blir stående der. Jeg faller ikke ned mens noen ser på. Som en sirkusartist. Jeg kan til og med late som jeg danser. Jeg går med en t-skjorte der det står «Fuck art, let´s dance.» Den er morsom og jeg smiler. Kanskje jeg kan lære å gi litt faen. (Innlegget fortsetter under bildet.)
Hvis man ikke tar seg selv så høytidelig, er det lettere å leve. Det kjenner jeg litt på, og lever litt etter. Med å være åpen og ærlig om tilstanden min, slik at andre kan forstå og kanskje forstå andre mennesker i min situasjon på en mer adekvat måte. Vi er jo ikke dumme, slemme eller late, bare litt annerledes. Som at jeg ofte sliter med det basale å overleve og med å kommunisere til personalet det jeg egentlig trenger. Men jeg prøver å ikke gjøre en flue fortred, selv om det kan koke innvendig.
aspergerinformator.com 