Jeg synes valg er vriene, ganske ofte. Det betyr ikke at jeg kan komme utenom dem. Å ikke velge, er også å ta et valg. For å gjøre det lettere å ta valg, prøver jeg å si til meg seg at det ikke er hugget i stein. Jeg kan ombestemme meg, finne andre løsninger fremover.
Men noe ER hugget i stein. Noen valg kan man ikke gjøre om på. Og noe ved det, kan også berolige meg. At når jeg endelig har tatt en avgjørelse om noe i mitt liv, vet jeg at akkurat den tingen skal få være sånn. Om ikke livet ut kanskje, men i alle fall lenge.
Jeg vet ikke helt hvorfor mange med autisme/Asperger synes valg er så vriene. Det kan føles litt som at det er det uforutsigbare i valgfasen, som er ubehagelig å forholde seg til. Det at man ikke vet. Jeg begynner å tvile på meg selv.
Gjort er gjort, og spist og spist er det noe som heter. Jamfør det er det kanskje litt derfor at det er greit for meg å ha en kostliste. Ikke bare for å redde livet mitt med å sørge for at jeg får i meg nok hver dag selv om anoreksien «ikke vil», men også fordi jeg da vet hva jeg har å forholde meg til.
Vekten vandrer, men min avtale angående det er veldig definert. Og det gjør at jeg har litt forutsigbarhet for i alle fall de nærmeste årene, vil jeg anta. Siden mine utfordringer generelt er preget av kroniske følelser, tanker og nedsettelser, er det ikke slik at det – og jeg – endrer meg over natta. Derfor må vi «stick to the plan».
Jeg planlegger en god sommer, med opplevelser i nærmiljøet, i rammene jeg lever i. Jeg er et bilde.
