Noen ganger, får jeg høre: Jeg er jo så ressurssterk, så flink, så unik, så smart, så intellektuell, kreativ. Og noen ganger nyter man godt av det, disse egenskapene. Men det kan være vanskelig å føle seg god nok, også med plussidene i boka, når man føler på spriket. Det er stor sprik i min begavingsprofil. Jeg er dyktig på noe, og andre ting, som ganske er mye enklere, har jeg ikke overskuddet til. Og det hoper seg opp, både innvendig og utvendig.
Jeg gir også feil uttrykk utad, om hvordan det er å være meg. Og jeg ser til minfrustrasjon at verden lar seg narre. Jeg får høre: Du smilte så nydelig. Det er kjempehyggelig. Men akkurat da, dette smilet var der, hadde jeg et kaos. Og når jeg da ser at det absolutt ikke kan sees, blir jeg usikker på meg selv også. Hva er rett? Er jeg så bra? Eller er jeg tvert i mot dårlig, ræva på alt, og at andre bare lar seg lure?
Jeg prøver jeg å tenke på hva jeg får til. Og hvordan jeg kan utvikle det. I går satt jeg en god stund og skrev dikt. Det er fint å skrive, og å forbedre mens man skriver. Se at diktene skriver seg fram, tar form og deretter ny og bedre form. At ordene blir bilder, som noen kan lese. Jeg tror på det skrevne ord, og menneskets evne til å se sine egne bilder. Jeg har snakket om skrivekunst med Olaug Nilssen, i opptaket som ble gjort i forbindelse med verdensdagen for psykisk helse, og fikk vite at det er lov. Lov å kalle det skrivekunst.
Så kanskje, skal man få lov, når man er litt sånn frynsete i sjelen og opp og ned i følelsene, å få tenke at det er en del av prisen å betale for å være litt kunstner inni seg. Sårbarheten som gjør en mottakelig til å skape.
Videre prøver jeg å ta vare på de gode sidene mine til å være et medmenneske. Et menneske som ser andre, og ikke setter dem i ubehagelige situasjoner. Gjennom å være ærlig og gi komplimenter når det er helt rett, og heller ikke øse så mye av meg og mitt at de kommer i klem. Folk liker ordentlige klemmer bedre, sosiale vesen, de er ikke alltid så glad i å kjenne på ubehag. Mennesker liker å være sikre i sosiale situasjoner. Om jeg viser den totale sårbarheten hele tiden, kan det bli ustabilt for dem. Derfor må jeg vøre en middelvei på kartet vårt. Der jeg håndterer det vonde men også tar vare på plussidene – og viser dem også. Fra min beste side, for andre, men også for meg selv. Jeg fortjener å se det jeg får til også. Det er en god hjelp å skrive ned oppturene, og mestring. Og å la det litt tyngre bli humoristiske skråblikk i ord.
aspergerinformator.com 