Livet er ikke rett fram. Det går i bølger, fram og tilbake. Det er ikke for ingenting at vi har et ordtak som sier fram og tilbake er like langt. Vi kan da også snakke om status que. Men jeg tror, at selv om noe i livet mitt nok ikke endrer seg så mye, er jeg i en slags bevegelse. Selv om det av og til blir knute på tråden, er det ikke full stopp. Vi må bare løse dem opp igjen.
Jeg skriver vi, fordi jeg ikke forventer at andre skal gjøre jobben for meg, men også innser at det noen ganger kan være for stort å løse opp i alt alene. Det er viktig å snakke sammen. Jeg har vært «flink» til å si fra i det siste, når jeg har kjent på ubalanse. Det har gjort at vi har funnet noen tilpasninger som har gjort det enklere for meg å stå i det jeg opplever som ujevnt fordelt og som gir meg angst, samtidig som jeg ikke gir opp eller lager noen krig. Vi samarbeider og finner løsninger som er akseptable nok, for begge parter.
Når jeg går tur, går jeg forbi en barnehage. Du kan se tauene på bildet, det er liksom litt hverdagkunst på de gjerdene. Og tauene får meg til å tenke på nettopp dette med knuter på tråden. Som barn oppleves små ting ofte veldig store, som om noen leker med leken som du trodde var din, og du ikke får være med eller bestemme.
Sånn er litt livet mitt også, selv om jeg ikke er barn. Det setter kanskje ting i perspektiv, den forklaringen, og kanskje er det da lettere å prøve å forstå hvorfor jeg vippes sånn av pinnen av og til. Men hvis vi roer ned, ser på det sammen, kan vi kanskje finne løsninger, der du bare «låner» litt av meg, ikke TAR hele hånda til odel og eie, eller kjører over.
La oss kjøre på livets landevei. Det er noen humper, men vi kommer også på toppene.
aspergerinformator.com 