Ofte snakker vi om turning upside down. Men jeg vender på det her. Slik jeg ofte vender på virkeligheten. Jeg vet ikke helt, men jeg følte liksom at da ble downside også bra. Nå jeg fikk den opp til himmels. Det er en dobbelteksponering, bildet, jeg gjorde ved Breivoll i Ås (15. januar 2022). Hav og himmel kinn mot kinn, eller noe sånt, som er en sang, spiller i hodet mitt.
Poenget mitt er, at det som er vondt og vanskelig, prøver jeg å finne det som er ålreit med. Og ikke grave meg ned i det vonde. Samtidig, som jeg har lov til å kjenne på det som er vondt også. Det får en plass i bildet, i helhet. Men det får ikke ødelegge bildet, i stedet utfylle det. Slik livet består av bilder som utfyller hverandre.
I ettermiddag skal jeg til legen igjen. Det kan kjennes litt tungt. Men det er også noe bra med det. Og det er at vi sammen da holder meg såpass i sjakk at jeg kan få fortsette med dette som heter livet. Jeg håper jeg en dag får sagt det på en måte, som gjør at folk forstår at selv om jeg er så positiv, er det ikke en selvfølge at jeg har det bra. Men jeg har det så godt som jeg kan ha det. Og for meg, er det kjempebra å få lov å føle at jeg godtar meg selv litt! Både de sterke og de svake sidene mine.
aspergerinformator.com 