Å ha Asperger syndrom, er for meg ofte å kjenne meg litt annerledes og å oppleve å bli misforstått. Eller i alle fall å ikke bli fullt ut forstått.
En del ting, reagerer jeg på, fordi jeg får med meg detaljer og plukker opp alt som blir sagt. Det gjør noen ganger vondt, det som sies, som kanskje egentlig var en litt sleivete frase.
Det hjelper likevel ikke meg, at det ikke var vondt ment, for jeg har rukket å reagere. På en eller annen måte.
Noen ganger er reaksjonen bare inni meg. Men problemet med det, er at jeg da bygger opp «kvoten» til personen over hva som har blitt sagt, og til slutt fylles glasset til mer enn jeg kan tåle. Jeg kan renne over, eller briste. Og når jeg brister, brister kanskje hele relasjonen.
Et eksempel på vonde slengkommentarer på jobb, går på at jeg fryser for eksempel. Jeg kommer der, tidlig på morgen, klar til å gjøre en innsats. Jeg har kledd meg godt og er absolutt klar for å jobbe. Men det første jeg møter, er spørsmål og kommentarer på at jeg er kald. Grunnen til at jeg er kald, er anoreksien og at kroppen min derfor er litt annerledes. Og når de nærmest kritiserer meg, og kroppen min, selv om det kanskje er godt ment, gjør vondt. Jeg føler meg sett, som ert bilde i ramme.
Og rammene er feil, det er ikke arenaen til å jobbe med de vonde følelsene. Jeg skal jo gjøre en annen jobb. Og bildet ender med å bli helt feil, altså jeg, blir feil. For dem. Også når jeg blir irritert og sier noe om at de ikke skal kommentere på det. På fredag ble det veldig mye for meg, og da en sa god helg på slutten av dagen, klarte jeg rett og slett ikke takke eller si god helg tilbake.
Nå har helgen vært her. Jeg har fått skrive og lese. Jeg har fått være meg selv, skrive mine egne ordbilder, bruke språket uten å komme til kort som jeg kan gjøre sosialt.
Jeg håper jeg en gang kan bli forstått som meg. Selv om jeg er firkantet som en ramme, i hodet mitt, noen ganger. Det rigide, tvangspregede, forutsigbarhetsavhengige.
aspergerinformator.com 