asperger syndrom · Funksjonsnivå · Hverdag · sosialt

Mure inne med (autistens ansikt?)

Noen ganger, lukker jeg ned. En «shut down» av meg selv. Jeg havner i det autistiske skallet mitt, klarer ikke være sosial og interaktiv, kommunisere. Noen med autisme har også et litt uttrykksløst ansikt, lite mimikk. Jeg tror ikke jeg har det, jeg med det enorme smilet som dekker halve fjeset. Jeg ligner et gristryne, tenker jeg, og snøfter av mine egne assosiasjoner, når jeg føler meg feil, på kanten – av hele samfunnet.

En annen side av dette ansiktet inni skallet mitt, er at jeg ikke får formidlet det jeg bærer på. Verken i uttrykk (et smil dekker jo over) eller med ord. Ordene kan riktignok si en hel del, om man lytter. Men ofte er de ordene jeg da greier å si, litt sinte og tatt ut av det som for andre er adekvat. Det faller i dårlig kontekst. Jeg kan bruke skjellsord og si din j**** idiot, sette opp tempoet på tur, gå fra de som følger meg, i sinne. Innlegget fortsetter under illustrasjonen.

De følger etter, litt bak kommer de tilbake igjen, menneskene som har som jobb å hjelpe meg til å takle livet mitt, overleve. Men vi har ikke kommet noen god vei. For de har ikke skjønt, og jeg får ikke sagt. Jeg blir kanskje «avstengt» resten av dagen, uten evne til å verbalisere. Jeg holder inni meg det vonde. Det jeg ikke forstår. Det de ikke forstår. Misforståelsen.

Det er likevel mitt ansikt, også når jeg ikke er utad slik jeg kjenner meg innad. Når alt lukker ned og er mørkt. Så ler jeg kanskje plutselig, en eller annen morsom assosiasjon. For jeg har et kreativt, og kanskje kunstnerisk sinn, der jeg ser løsninger og humor i det mørke, innestengte og fastlåste også.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s