Jeg har levd en stund. Jeg blir fortsatt kalt unge dame, men når det sies og skrives, tenker jeg ofte: Er det egentlig sant? Jeg har levd i over 38 år. Jada, kvinner blir ofte godt over åtti, men jeg er ingen ungdom i alle fall. Ingen fin liten jente lenger heller.
Men jeg skammer meg ikke over årene, at jeg har noen på baken. Selv om jeg har brukt svært mange av dem litt dårlig, mot meg selv spesielt. Og kanskje også «mot» de som har prøvd å hjelpe, få meg «frisk». Men både de og jeg tror jeg at lever bedre nå, sammen om det. Nå som vi vet at jeg har Asperger og at en del av mine utfordringer henger tett sammen med det. Og vi finner noen ganger løsninger. I alle fall en måte å overleve på. Og jeg lever godt, med det å kjenne at jeg mestrer en hel del, tross alt. Innlegget fortsetter under bildet.
Fortiden min er min historie. Noe er forhistorisk, på en måte. Historien min er også mitt liv, og nåtid. Jeg lever mye i det som var. Mange med autisme synes endring av vaner og rutiner er vanskelige. Jeg trenger en del av rutinene som er fordi jeg er syk, også mens jeg føler meg litt bedre. For å ikke falle sammen og kanskje også død. Livet mitt er drastisk, dramatisk, jeg er en skuespiller som aldri har fri. Hun må late som det går ålreit når det ikke gjør det, hun må passe inn i et system blant nevrotypiske som ikke kjennes forståelig for meg. Men når jeg får til det, kan jeg kjenne genuine (også gode) følelser også. Det er fint. Innlegget fortsetter under bildet.
Da jeg var på Deichman i slutten av april, og så dette skjelettet OG overheaden, måtte jeg smile. Vi brukte overhead mye på barne- og ungdomsskolen spesielt da jeg var skoleelev. Det så ut som dette nå er en kuriositet, et teknologisk forstadium til det vi i dag omgir oss med. Jeg smilte: jeg er gammel men jeg er også klok av skade, erfaring, levde epoker, episoder og relasjoner.
aspergerinformator.com 