En del med autisme/asperger, kan ha vanskelig med å ta valg. Jeg vet ikke akkurat hva det kommer av. Men det er liksom enklere å navigere meg etter faste regler. Der jeg vet hva som gjelder, og hva som er rett eller galt. Når jeg skal ta større avgjørelser, er det godt noen ganger å ha noen å spørre seg til råds med.
Det trenger ikke være kjempestore avgjørelser heller, men de kan føles store og altomfattende for meg. Særlig hvis jeg blir usikker av dem. Et enkelt og trivielt eksempel fra i fjor, illustrerer det godt. Jeg har blitt kjent med noen innenfor fotohobbyen, og skulle møte to av damene for å fotografere. Hun ene hadde nylig hatt bursdag.
Jeg visste om henne: Hun liker å lese. Hun er glad i poesi også. Og jeg fant: Gro Dahle sin diktbok Gave, syns den liksom sa det rett ut og så veldig fint. Jeg tenkte det var en fin Gave fra meg. Men hvordan ville hun reagere, ville hun bli glad, ville JEG føle meg ok, ville det bli en ekstra fin fotograferingstur?
Jeg spurte den andre damen vi skulle fotografere blomstene med, som er mer sosialt anlagt. Hun sa at det er innafor, og jeg kom med boken. Hun ble glad, tror jeg, og vi snakket om andre forfattere også. Blant annet Marit O. Kaldhol, som hun hadde lest etter at jeg hadde skrevet om boka Enno var dei kroppar i bloggen min. Det ble konkret og konstruktivt. Ordene lever. (Men det satte spor i meg, for nå er det godt et år siden dette og jeg kjenner fortsatt på valget mitt, dveler ved det, blei det rett?)
Andre ganger, spør jeg Torill i Spiss, som jobber med autisme. Hun har hjulpet meg mye, også til å kjenne meg innenfor og ålreit. Andre ganger, som når jeg er usikker på om en parfyme er rett, spør jeg ei som har sminket seg og brukt kosmetikk på en normal måte hele livet. Jeg har en godlukt jeg setter pris på, takket være henne.
Jeg henter altså kompetanse der kompetansen bor, når jeg rådfører meg. Og svært, svært ofte spør jeg foreldrene mine, det må jeg også få nevne. Kunnskapen i de nære relasjoner, tette bånd, forståelse, innsikt. Om stort og smått spør jeg. De både kjenner verden bedre enn meg, og de kjenner meg litt (eller mye). Hva som føles rett og galt i mitt hodet, hva som er vanskelig og hva som er fint. For meg. For andre. Sammen lever jeg, og navigerer meg fram, med hjelp av egen tenkning kombinert med mange, gode råd. Og det som er så fint med «due-rådet» er at jeg er med, fra du til meg og at du er her, ja, du og jeg.
aspergerinformator.com 