Jeg har følelser. De kan være til å ta og føle på. De er så intense, at de nesten blir konkrete. Som latter eller kniver. Smil eller sår. (Innlegget fortsetter under bildet.)
Jeg har også følelser for andre. Jeg er ikke en kald fisk, jeg heller ikke av stein, her jeg støper meg frem, et liv statuerer seg som meg. Hei! Et levende eksempel.
Og andre har følelser for meg. Jeg lever ikke isolert, selv om det kan kjennes sånn. Jeg blir berørt, og andre lar seg berøre av meg.
På godt og vondt. Det kan være vondt at de blir såret av det jeg sier. Noen ganger kjennes det likevel nødvendig for meg, å ta en følelse og sette ord på den, og så kanskje også plassere årsak. Og når noen kjenner seg som årsak i at noe ikke funker, sammen med meg, så kan de kanskje føle at de kommer til kort. (Innlegget fortsetter under bildet.)
Men det betyr ikke nødvendigvis det. Men det kan bety at man må være mer bevisst på seg selv og det man sier og gjør. For seg selv og for hverandre. At den som sårer meg, får vite hva som var sårende, og dermed forstår sine signaler. Om de mente det de sa eller gjorde slik jeg tolket det, er det jo helt greit. Men når konflikten vår kommer av en misforståelse kan det være leit. Og en ansatt kan føle han/hun kommer til kort. I jobben sin.
Det er ikke en god følelse å kjenne at man ikke mestrer arbeidshverdagen. Nå som jeg har jobb, vet jeg hvor mye finere jeg har det om jeg føler det har vært en god dag på jobben, enn hvis jeg føler jeg ikke fikk til arbeidsoppgaven. (Innlegget fortsetter under bildet.)
Så, jeg tar oppgaven på meg – å kjenne etter og kunne redigere og navigere oss framover igjen. Men ikke akkurat når som helst, jeg må få summe meg først. Også jeg kan bli så lei meg at det er vanskelig å holde balansen. Det blir så lett ubalanse i meg.
aspergerinformator.com 