Jeg tenker en del på dette med veier i livet, livsvalg. Hvor veiene har ført meg, og valgene som har ført meg over på den ene eller andre veien. Innlegget fortsetter under bildet.
Skrivingen min, har fått meg til å bli glad i litteratur. I litteratur bor det meste. Familierelasjoner, kjærlighet, forelskelse, tragedie, død, glede, barn. Når jeg skriver selv, skaper jeg også noe. Men ikke et barn, kanskje. Bare et oppdiktet ett. Innlegget fortsetter under bildet.
Sykdom har også vært med på å velge litt veier. Det å leve på sykehus med fotfølge i mange mange år, har nok gjort at relasjoner med det andre kjønn ikke har blitt prioritert for å si det sånn. Det har ikke vært rom, selv om jeg har hjerterom. Innlegget fortsetter under bildet.
Den biologiske klokken har tikket i takt. Og nå er det vel sånn at man kan si med 99,9 prosent sikkerhet at jeg nok aldri blir mor, selv. Men jeg elsker min mor. Og mine tantebarn. Og selv om det faktiske livet og det oppdiktede, eller det som er levd av andre som jeg leser om i bøkene, ikke er det samme – så er det litterære med på å gi meg en følelse av å høre til i verden vår, som et medmenneske og noen ganger nesten som om jeg er mor som vil noen vel, og jeg vil formidle de de gode historiene, disse barna, hør, mitt barn, det vil gå bra, har du hørt eventyret, og så levde de lykkelig…
aspergerinformator.com 