Jeg har vært så flittig, på jobben. Jeg har mestret og liksom følt at jeg har funksjon, for meg selv og for andre. Men så fikk jeg en skade som forplantet seg. Og jeg visnet litt, her jeg sitter, sykemeldt. Jeg har vært sykemeldt en tid. I dag skal jeg til legen på siste sykemelcingsdagen. Jeg håper jeg kan få gjøre jobben min igjen. Jeg trenger det.
Men hva skjedde, liksom. Altså, hva er så skjørt med meg at jeg går i stykker. I kroppen. Det er nok mange ting. Det er anoreksi. Det er osteoporose.
Men selv om fornuften forstår at jeg kanskje må akseptere det i meg selv, at jeg ikke kan være 100 prosent frisk hele tiden, til å gjøre jobben min, så føles det ut som om jeg har gjort noe skikkelig galt når jeg ikke kan jobbe. Og jeg faller, inni meg.
Det gjør skikkelig vondt i hjertet mitt, og jeg får små sjokk, når jeg ser hvor lite jeg kan gjøre nå pga. skadene. Når jeg ser hvor sliten jeg blir, av ingenting, og hvor fort og hyppig smertene er der og gjør meg hemmet.
Jeg får skrekkscenarioer. Tenk om dette ikke løser seg, tenk om jeg igjen bare kan motta hjelp og ikke bidra aktivt i arbeidslivet. Hva om jeg, ved å være uforsiktig, drepte arbeidsevnen min.
Jeg får minner, bilder i hodet. Da jeg var barn, gikk jeg barbeint på hytta. En liten maur, bet meg i ei tå. Jeg ble sint og tok igjen. Det jeg gjorde, tok livet av mauren. Er det det jeg nå har gjort, med meg selv?
aspergerinformator.com 