Hverdag · sosialt · tilleggsvansker

Not so fun-fact

15 år gammel ble jeg ikke påkjørt av en bil på skoleveien. En travel forelder kjørte ungdommen sin til skolen jeg gikk på. Han ble irritert på oss som gikk fra bussholdeplassen og fylte den lille bilveien inn mot skolen. Han kjørte ikke over foten min. Det var ei anna jente som fikk sympati, med foten under det ene bilhjulet. Alle var veldig dramatiske. Jeg var helt stille.

Jeg vet ikke helt hva det handlet om. Eller handler om. Jeg tror jeg ville høre til, i ett eller annet, samme hva det var. Det kunne være vondt. Det kunne være vanskelig. Men jeg ville «eie» det! De andre elevene hadde ofte vondt i hodet. De klaget til læreren. Av dette, å kjenne på deres, fikk jeg vondt i hodet. Jeg sa ingenting. Jeg ble bare enda mer alene, i mitt.

18 år gammel ble jeg ikke voldtatt på en fest. Jeg ble ikke gravid etterpå. Jeg suttet på mitt tomme jeg. Hvem var jeg? Ingen trengte kjøpe sparkebukse og tåteflaske. Det ble aldri behov for å tenke på noe sånt som adopsjon. Ingen fantastisk familie kunne få gleden av noe «forbudt» fra min kropp.

Jeg vet ikke hva jeg ønsket. Med å fjerne hår under ermene. Sminke på mascara på øyevippene. Jeg fikk ingen lange blikk, etter meg. Så vidt jeg så.

Jeg så, en liten jente bli en ung voksen. Det gav meg voksesmerter. Smertene kom innenfra, i sjelen min. Jeg var redd for å være en annen. Jeg ble meg, forsvinnende ubetydelig. Kanskje.

Eller? Her er jeg.

Reklame

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s