Etter at jeg fikk skaden(e) i ryggen, som viste seg å være brudd… på brudd, på brudd… gikk jeg turer hver dag. To om dagen om det ikke var arbeidsdag og en enda litt lengre hvis det var jobb til klokken 15. Det har jeg ikke kunnet gjøre siden oktober. Og jeg tenker – hvordan blir det fremover? Kan jeg noen gang få virkelig løpe igjen? Kjenne meg sånn fri, som et barn som har fått på vårskoene.
Jeg husker: Lettheten da jeg som tenåring løp til bussen, med joggesko i stedet for vintersko den første litt vårlige dagen, tidlig om morgen, på vei til skole.
Jeg husker: Hvor overraskende utmattet man kunne bli av å løpe 1500 meter på bane, mens man helt fint kunne jobbe lysløypa som var på fem kilometer, uten å kjenne på det samme.
Jeg husker: Da jeg med sonde på, løp med hundene våre. Noen meter, noen glade meter, ved Østensjøvannet i Oslo. Hvordan mamma og pappa så kanskje litt bekymret på hverandre, men likevel glade. Jeg var glad, jeg klarte noe hverdagslig, jeg var ute i det fri en times tid kanskje, sammen med dem – som elsket meg, jeg elsket.
Jeg vet: Vi elsker fortsatt. Og jeg håper det vil bli en ålreit vår og sommer, i lette sko, selv om jeg kanskje ikke kan gå så langt, løpe i det hele tatt.
aspergerinformator.com 